Anmeldelse: «Borat Subsequent Moviefilm»

Uendelig smakløst

Å kalle denne filmen smakløs er litt som å anklage en bløtkake for å være søt.

I LIKE: «Borat 2» har begrenset satirisk slagkraft og er ekstremt grovkornet og smakløs, men likevel umulig ikke å gryntele av, mener Dagbladets anmelder. Video: Amazon Prime Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Det har gått 14 år siden Borat sist var i USA. Mye har skjedd siden komiker Sacha Baron Cohens tulledokumentar avkledde amerikanske fordommer og dobbeltmoral på ekstremt grovkornet, men tålelig harmløst vis. Nå har frontene blitt steilere, alvoret, selvhøytideligheten og den sosiale bevisstheten større, og dommedagsuret har tikket enda noen minutter nærmere midnatt.

Og ikke minst har smarttelefoner, sosiale medier, konspirasjonsteorier og polarisert nyhetsformidling gått til angrep på sannhetsbegrepet, journalistikken og demokratiet som sådan, som termitter på en grunnmur.

Et uskyldig offer i kryssilden har vært satiren. Nå hører undertegnede til den leiren som mener at ryktene om dens død er betydelig overdrevet, men det er ikke til å komme fra at den synes å ha behov for respirator iblant, i det minste.

Kan den joviale og ekstremt fordomsfulle kasakhstanske journalisten gestaltet av Cohen finne tilbake til gammel storhet? Eller har talløse nachspielimitasjoner og «helsprø» guttastemning-stunts i neongrønn ekstremspeedo gjort Borat like tannløs som en kong Harald-imitasjon?

Svaret er – paradoksalt nok – ja, og ja.

«Borat Subsequent Moviefilm»

Regi: Jason Woliner
Skuespillere: Sacha Baron Cohen, Maria Bakalova
Premieredato: 23. okt på Amazon Prime
Aldersgrense: 18 år
Orginaltittel: Borat Subsequent Moviefilm: Delivery of Prodigious Bribe to American Regime for Make Benefit Once Glorious Nation of Kazakhstan

«Å kalle denne filmen smakløs er litt som å anklage en bløtkake for å være søt.»
Se alle anmeldelser

Tiden siden sist har vår gebrokne reporter tilbragt i gulag, der han har sonet en straff for å rasere Kasakhstans omdømme for resten av verden. En slags metakommentar på kritikken Cohen fikk for å nøre opp om fordommer mot sentralasiatiske land forrige gang, men også en tråd som følges opp gjennom hele filmen, og til slutt forløses på overraskende tilfredsstillende vis.

Sterke menn

Nå bes han igjen om å frisere barten, børste støv av presseakkrediteringen og reise over dammen. Mens han var i gulag har nemlig USA fått en ny, ond leder, som har ødelagt USA. Vi snakker naturligvis om Obama.

Heldigvis har Obama nå blitt erstattet av «McDonald Trump», en mann mer etter smaken til Kasakhstans statsleder, som mer enn noe annet ønsker å bli en del av Trumps gutteklubb av «sterke menn» rundt om på kloden.

Borat kan ikke nærme seg Trump etter at han en gang gjorde sitt fornødne i blomsterkassene utenfor Trump Tower, så planen er i stedet å gå via visepresident og damemagnet Mike Pence, og skjenke ham en gave i form av en apekatt (som også er landets kulturminister og ledende pornostjerne. Jepp.).

Av grunner jeg lo altfor mye av til at jeg skal avsløre dem her, blir det umulig å donere bort kulturministeren, så Borat bestemmer seg for å gi bort sin femten år gamle datter Tutar (Maria Bakalova) i stedet.

Tutar, som Borat helst vil låse inn i et bur og knapt anerkjenner menneskeverdet til, både mulig- og rettferdiggjør hele dette vanvittige prosjektet.

For det første er hun ikke et kjent fjes som Borat, så hun kan infiltrere USA slik faren gjorde i 2006 uten at de gjestmilde og godtroende amerikanerne lukter lunta.

For det andre åpner hun opp for nye satiriske strenger å spille på. Denne jenta, som mest av alt drømmer om en dag å få bo i et gullbur (akkurat som dronning Melania!), skal nemlig fjelges og bli en «ekte amerikansk kvinne» sånn at hun kan gis bort. På veien møter hun dermed mennesker og institusjoner som representerer kvinnesynet anno 2020 i visse deler av konservative USA, avkler dem (av og til bokstavelig også).

For det tredje sørger utviklingen i relasjonen mellom far og datter for det lille som er av emosjonell forankring og fremdrift i filmen, og hvis du synes det høres ut som en rar ting i en Borat-film, så er det også det til tider. Borat 2 er nemlig en fiksjonsfilm i langt større grad enn den første (eller, den er i hvert fall mer tydelig på at den er det), og dokumentarinnslagene med ekte amerikanere er sydd sammen av en rekke skrevne scener mellom far og datter.

Grepet fungerer i varierende grad. Ofte er sekvensene morsomme nok i seg selv, men vel så ofte longører som bare tydeliggjør at denne filmen står i spagat mellom fiktiv satire og skjult kamera-dokumentar. To store komiske talenter til tross: Hverken Borat eller datteren har nok troverdighet som rollefigurer til at man engasjerer seg mer enn helt overfladisk i deres indre liv, og når de to krangler foran kamera på kasakhstansk (eller, tullekasakhstansk, regner jeg med?) uten et eneste «ekte» menneske til stede, er effekten litt som om Nils Vogt og Arve Opsahl skulle fortsatt å være i rolle som Karl og Henry selv når de møttes på privaten.

Det gjør også noe av leflingen med fordommer litt mer trøblete. I forrige film kunne Cohen tross alt legitimere Borats rasisme, homofobi, misogyni og antisemittisme (for å nevne noe, listen er lang) med at han spilte på fordommer amerikanere har om utlendinger, og var ute etter å trigge en reaksjon hos intervjuobjektet. Når intervjuobjektet tas ut av ligningen sitter man plutselig bare igjen med sjokkvitsen, og de gangene Borat er ute blant folk er han som regel i forkledning som amerikaner.

Samtidig skal det sies at Cohen trekker det hele så langt over i parodisk drøyt og fordomsfullt landskap at jeg ikke helt klarer å se for meg at noen ikke skjønner poenget hans.

Noen ganger ender det riktignok i overraskende rørende scener også, som når Borat, forkledd som jøde rett ut av en propagandaplakat fra Det tredje rike (Cohen er selv jødisk, for øvrig), besøker en synagoge. Den satiriske verdien kan diskuteres, men vendingen den scenen tar så jeg virkelig ikke komme.

Gryntelatter

Selv om intensjonen med fiksjonspartiene er tydelig, og for så vidt en god tanke, blir følelsen av iscenesettelse dessverre med inn i dokumentarpartiene, også. Siden 2006 har bevisstheten rundt tendensiøs journalistikk økt, og det er vrient å komme fra at mange av situasjonene virker klippet såpass ut av kontekst at det egentlig er umulig å si om folk er mer med på spøken enn man får inntrykk av, eller om de som tilsynelatende går i baret avdekker så mye amerikansk grums som filmen skal ha det til. Det gjelder ikke minst det mye omtalte intervjuet med Trumps advokat Rudy Giuliani. Det blir nok ikke denne filmen som vipper presidentvalget i den ene eller den andre retningen, for å si det sånn.

Pussig nok gjør ikke dette så mye. Cohens form er blitt såpass selvopprettholdende der han dundrer løs med den satiriske dampveivalsen sin – ofte på åpne mål eller lavthengende frukt – at han nesten ikke trenger en reaksjon fra dagens punchingbag for å få det han ønsker ut av scenen. Og ytterliggående krefter i USA har blitt så selvparodiske at de nærmest avkler seg selv bare i kraft av sin eksistens. Poenget kommer frem, og selv om Borat 2 ikke fungerer særlig godt som film, resulterer det overraskende ofte i ukontrollert gryntelatter.

Å kalle den uendelige rekken av vitser smakløse er litt som å si at bløtkake er søtt. Det er liksom poenget. Borat gjør egentlig ikke så mye annet enn å lokke amerikanerne ut på glattisen ved å speile dem. Det er nemlig ikke bare i hjemlandet hans at seksualitet er en valuta, unge kvinner noen annens eiendom og barn settes i bur, at antivitenskap, konspirasjonsteorier og hat blomster, og man heller omfavner sterke ledere med hatretorikk og falske fiendebilder som løsning enn å forholde seg til den mer kompliserte virkeligheten.

Samme hvor spisset og iblant fremprovosert dette er: Det virkelige USA, selvutnevnt Land of the Free, har langt mer til felles med den middelalderske «shithole country»-parodiversjonen av Kasakhstan enn noen burde være komfortabel med.

(Borat Subsequent Moviefilm: Delivery of Prodigious Bribe to American Regime for Make Benefit Once Glorious Nation of Kazakhstan har premiere 23. oktober og er tilgjengelig på strømmetjenesten Amazon Prime.)

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer