FILM: Det pågår en storstilt nedbygging av velferdsstaten i Storbritannia, og den voksende krisen i helsevesenet og den voldsomme oppblomstringen av matsentraler er bare de mest iøynefallende resultatene av denne bevisste dreiningen i retning av et samfunn med mer ulikhet og mindre demokrati. Neste uke er det norgespremiere på «Jeg, Daniel Blake», Ken Loachs Gullpalme-vinnende angrep på dette nye Storbritannia som er i ferd med å vokse fram. Inntil da kan norske kinogjengere kose seg med «En gatekatt ved navn Bob», som byr på en betraktelig mer feelgoodpreget skildring av fattigdom og hjemløshet.

BiografiskFilmen er basert på den bestselgende boka ved samme navn, som gatemusikanten James Bowen skrev om sine egne opplevelser som hjemløs i London. Det er umulig å klandre Bowen for å bruke sine erfaringer til å skape seg et bedre liv, men det at suksessen er ham vel unt, betyr ikke at «En gatekatt ved navn Bob» er en god film. Snarere tvert imot.

I hendene på regissør Roger Spottiswoode («Tomorrow Never Dies») har historien om hvordan James kommer seg bort fra gata takket være katten Bob, blitt en munter fabel basert på britiske overklasseforestillinger om fattigdom: Her er de fattige modellpene eksentrikere som dilter etter magiske dyr som leder alle som er villige til å ta seg sammen fram til rikdom og berømmelse, mens betydningen av offentlige sosiale tiltak konsekvent tones ned.