Uengasjert om verdens ende

I og for seg veldreid, av en forfatter som kan langt bedre.

Haruki Murakami er en uforutsigelig forfatter. Han kan være både dramatisk, humoristisk og poetisk, gjerne på én og samme tid. Slik også i hans siste roman på norsk. «Fjeset mitt var slaskete som en billig ostekake,» tenker en av skikkelsene i boka, mens livet ramler sammen rundt ham. Samtidig finner vi også de mest eteriske vendinger, og det snakkes om «knoklenes skjulte språk», og om «veldige... forekomster av tomhet».

Boka er veldreid og elegant komponert, men kan neppe kalles noe mesterverk.

Det stilmessige blandingsforholdet er ikke på langt nær så avstemt her som i hans forrige roman, den mesterlige «Vest for solen, syd for grensen». For øvrig virker det merkelig at forlaget har valgt å oversette boka fra engelsk, heller enn fra originalspråket japansk.

Futuristisk

«Hardkokt eventyrland og verdens ende» framstår innledningsvis som en sciencefiction- eller fantasy-roman, der hovedpersonen - en lettere bortkommen mann i trettiårene - famler seg fram i et merkelig, futuristisk landskap. Skjønt egentlig er det snakk om to parallelle historier og to litterære landskap, slik bokas tittel antyder. Det hardkokte eventyrlandet er virkelighetens brutale verden, i en ikke altfor fjern framtid. Her følger vi en dataekspert som blir blandet inn i et hemmelig hjerneforskningprosjekt. Han bærer på kunnskap som sterke samfunnskrefter vil ha tak i, og snart må han flykte for sitt liv. «Verdens ende» er på den annen side et isolert og goldt sted, et uvirkelig bysamfunn der tida står stille og alle lever i evig vegetativ ro. Her eksisterer verken fødsel eller død, glede eller sorg, og livet er behagelig nok - bare man gir slipp på sin sjel.

Et velordnet liv uten følelser eller vanskelige avgjørelser, det er nettopp hva bokas hovedperson vil ha. Helt til han forstår hva dette leder til i ytterste konsekvens, etter som bokas to fortellinger glir over i hverandre og ender opp på samme sted. Men selv ved verdens ende, når alt synes tapt, fins det håp.

Fikst

Det gjelder å tro på muligheten for å skape sin egen skjebne, synes forfatteren å mene.

Ansvar overfor seg selv og hverandre, valget mellom handling og passivitet. Det er her moralen ligger, i en ellers ganske finurlig historie.

Litt for fikst fortalt, dessverre. Og langt fra så gripende som Murakami kan være på sitt beste. Ingen sterk leseropplevelse. Det er lov til å forvente mer.