Uetisk import av helsearbeidere?

Å bidra til en selektiv migrasjon for sykepleiere fra fattige land kan sees på som et brudd på kvinnekonvensjonen, mener Gunnar Kvåle.

UTVIKLINGSMINISTER Erik Solheim har skapt debatt med sitt utspill om import av helsepersonell fra fattige land for å dekke framtidige behov i Norge. Mange påpeker at det er umoralsk å bidra til aktiv rekruttering av helsearbeidere fra land der mangel på fagarbeidere i helsesektoren er katastrofal i forhold til situasjonen her hjemme. Migrasjonen av helsepersonell fra utviklingsland er økende, og lavinntektsland får ingen kompensasjon for investeringer i utdanning når arbeidskraft som de sårt trenger i eget helsevesen blir rekruttert til arbeid i rikere land. Det haster derfor med internasjonale tiltak som bedrer den akutte mangelen på helsearbeidere i fattige land og avtaler som regulerer migrasjonen på en måte som er etisk forsvarlig.

I Dagbladet 31. mars fremholder Marie Simonsen at fri migrasjon er en menneskerett, også for afrikansks sykepleiere. Det er mange argumenter for at fri migrasjon for alle , uavhengig av utdanning, yrke eller sosial status, kan sees på som en universell menneskerett. Det oppstår imidlertid et etisk problem når det i dag er internasjonal enighet om at fri innvandring for alle ikke betraktes som en menneskerett. Tvert i mot, Norge og andre vestlige land praktiseres en meget restriktiv innvandrings- og asylpolitikk. Vi stenger effektivt ute personer med lav utdanning og en bakgrunn som gjør dem lite lønnsomme å importere. Det smaker sterkt av dobbelmoral når grensene samtidig åpnes for innvandrere med utdanning og yrke som vestlige land har behov for.

EN LEVESTANDARD forenlig med god helse og helsetjenester for alle er derimot spesifisert som universelle menneskeretter. I menneskerettighetserklæringen fra 1948 heter det: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet» (artikkel 3) og videre (artikkel 25): «Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for han og hans families helse og velvære» ... «Mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp». I Kvinnekonvensjonen som Norge også har ratifisert heter det at konvensjonspartene skal sørge for tilstrekkelige tjenester i forbindelse med svangerskap og fødsel. Mangel på kompetente helsearbeidere er en av hovedgrunnene til at omlag 500 000 hvert år dør i forbindelse med svangerskap og fødsel. Å bidra til en selektiv migrasjon for sykepleiere fra fattige land kan derfor sees på som et brudd på kvinnekonvensjonen.

Hvis Norge og andre land ikke medvirker til at helse og helsetjeneste i lavinntektsland bedres, representerer dette en krenking av menneskerettighetene. Jens Stoltenberg har i denne sammenheng tatt et prisverdig initiativ ved målrettet bruk av bistand for bedring av barne- og mødrehelse i flere fattige land. En vesentlig forutsetning for at denne bistanden skal bli bærekraftig og ha varig effekt er at helsevesenet styrkes. Blant annet på grunn av utvandring av helsepersonell ser vi nå et forfall av helsesystemet i mange land. Norsk helsebistand må derfor også ha som mål å bidra til at fattige land sikres nok kompetent personell for sin egen befolkning.

SELV OM DET ER klart at syke og gamle i Norge fortsatt ikke får den omsorg og pleie de trenger, må dette sikres uten at det skjer på bekostning av syke i land med større helseproblemer. Våre behov her hjemme må primært løses gjennom å bedre lønns- og arbeidsforhold for helsearbeidere i Norge, spesielt for sykepleiere og hjelpepleiere som har størst belastning og lavest lønn. Videre må vi øke utdanningskapasiteten for helsepersonell.

Sammenlignet med situasjonen i Norge er helsepersonellkrisen i fattige land dessverre atskillig mer komplisert og vanskeligere å løse. Jeg håper at intensjonen med Solheims utspill var å bidra til en debatt om hvordan krisen i utviklingsland best kan løses, og at effekten av tiltak for bedring av situasjonen ute eventuelt, som en sideeffekt, også kunne komme rike Norge til gode. Det viktigste Norge kan gjøre er å bruke bistandsmidler som bidrar til å:

• Øke og kvalitetssikre utdanningen for helsearbeidere i utviklingsland

• Sikre en kvalitet på infrastrukturen i helseinstitusjonene i lavinntektsland slik at utdannet helsepersonell får muligheter til bruke den kunnskapen som utdanning gir

• Bedre lønns- og arbeidsforhold for helsearbeidere i fattige land

DISSE TILTAKENE må gjennomføres i tett samarbeid med helsemyndighetene i mottakerlandet. Om Norge kan bidra så sterkt i utdanningen at det blir et overskudd på helsearbeidere ute, er det selvsagt ikke en ulempe om disse kan bidra som arbeidskraft i vårt helsevesen. Men nå haster det med å etablere internasjonale avtaler om migrasjon av arbeidskraft for å minske utvandringen av helsearbeidere fra fattige land og, i det minste, å sikre hjemlandet kompensasjon for personer som velger å ta bedre betalte jobber i rike land. Helsepersonell fra fattige land som har underskudd på arbeidere i helsesektoren bør gis bare begrenset oppholds- og arbeidstillatelse i rike land. Det må ikke bli slik at et rikt land som Norge ikke gir oppholdstillatelse til personer med manglende utdanning og gjennom innvandringspolitikken «skummer fløten» ved å rekruttere høyt utdannede helsearbeidere som det er større behov for i hjemlandet.

Norge har gode forutsetninger for å bidra til et utdanningsløft i fattige land. Støtte til styrking av utdanningskapasiteten ved institusjoner ute kan skje gjennom stipendordninger til studenter innen ulike helsefag, finansiering av bedre infrastruktur og gjennom bidrag til utdanning og ansettelse av lokale lærekrefter. Flere norske universiteter, høyskoler og helseforetak har samarbeidsavtaler med tilsvarende institusjoner i fattige land. Utdanningen ute vil kunne styrkes og kvalitetssikres gjennom utvikling av partnerskap gjennom «twinning» med norske institusjoner. Forutsetningen må imidlertid være at Norge gjennom-fører disse tiltakene på en måte som primært kommer de fattige landene selv til gode.