Uetisk om gen-risiko

Genteknologi har et frynsete rykte både hos politikere og vanlige borgere. Landbruksministeren garanterer bønder og forbrukere en restriktiv holdning til genmodifiserte organismer (GMO). Norge har verdens mest restriktive lovgivning til genteknologi og GMO. Regjeringen ga nylig Norsk institutt for genøkologi (GenØk), kjent for å fremstå spesielt kritiske til GMO, status som nasjonalt senter for biosikkerhet. Samtidig er fattigdom, sult og globale miljøproblemer en trussel både mot vår egen og andre nasjoners fremtid. Bør genteknologi og miljøproblemer sees samlet og lede til nye svar?

Er genteknologi farligere enn annen foredlingsteknologi? Umiddelbart vil de fleste svare ja, men sannheten er at ingen egentlig vet svaret fordi det kun er krav til risikovurdering ved bruk av genteknologi. Foredling handler om å fremheve ønskede genetiske egenskaper og forsøke å fjerne de uønskede. Genteknologien forsøker å gjøre dette veldig målrettet, ved å endre eller tilføre bare relevante gener. Flere vanlig brukte foredlingsteknologier kan skape genetiske forandringer i et omfang som langt overgår dem som finner sted ved bruk av genteknologi, samtidig som mulighetene til å avdekke og forstå endringene er dårligere enn ved bruk av genteknologi. Kanskje er det derfor på tide med et mer balansert fokus på risiko ved foredlingsteknologier?

Forskere og andre har i flere tiår stilt spørsmål ved om krysning av naturlige artsbarrierer eller andre spesielle forhold ved genteknologien medfører farer for utilsiktede effekter. Til tross for at et stort antall svært kompetente forskere over hele kloden har forsket på problemstillingene, har det ennå ikke blitt påvist noen slik risiko av generell art. Derimot har man i en del tilfeller, ofte allerede før søknad om godkjenning, sett konkrete problemer med bestemte genmodifiseringer. Det kan også være generelle forhold som bør vurderes. For eksempel er vi kritiske til å bruke genmodifiserte matplanter til å produsere medisiner fordi dette før eller senere vil forurense matkjeden. Sprøytemiddeltoleranse som kan overføres til ugress er et annet problem, men dette gjelder generelt og ikke kun genmodifiserte organismer (GMO). Godkjenning av GMO i EU og Norge gis kun etter omfattende risikovurdering. Hensikten med risikovurderingen er å sikre at de nye sortene er trygge. Nullrisiko kan aldri garanteres, og reduksjon av risiko har alltid en pris. En pris kan være å kaste barnet ut med badevannet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fordelene med dagens GMO-regelverk og godkjenningssystem i EU og Norge er: 1) Det er søker som må ta kostnaden for risikoforskning og dokumentasjon (anslått til kr. 30-100 millioner per GMO), 2) forskningen må holde tilstrekkelig høy vitenskapelig kvalitet for å bli akseptert som dokumentasjon, 3) fremlagt dokumentasjon vil bli vurdert av en lang rekke kompetente høringsinstanser og vitenskapelige komiteer i hele EØS-området, 4) huller i fremlagt dokumentasjon vil bli påpekt og nødvendig tilleggsdokumentasjon må forelegges før godkjenning er aktuelt (prosessen medfører normalt flere runder med krav og tilleggsdokumentasjon), og 5) godkjenning kan trekkes tilbake hvis det på et senere tidspunkt fremkommer ny informasjon som dokumenterer en konkret risiko.

Seniorrådgiver Jan Husby ved GenØk kritiserte for litt siden (Dagbladet 7. august) kunnskapsgrunnlaget for godkjenning av GMO og påsto at forskning «nesten er fraværende». Han mistenkeliggjorde også at at søker selv skal fremskaffe kunnskap om mulige helse- og miljøfarer, og viste til at «ikke en eneste søknad har vært fremmet via EU uten at myndighetene, i Norge og de fleste EU-land, har vært kritiske til søkernes faglige opplysninger og vurderinger. I alle tilfeller har det vært reist krav om ytterligere dokumentasjon» Dette viser nettopp at systemet virker som det skal. Vi ville vært langt mer betenkt dersom myndighetene ikke var kritiske og stilte krav om tilleggsdokumentasjon!

Forskerens plikt til å opptre etisk kan lett føre til et dilemma. Når og hvordan skal man formidle egne observasjoner og resultater? Har man en plikt til å «varsle»? Har man plikt til å se forhold i en større sammenheng? Midt oppe i dette må forskeren forholde seg til forskningsfinansieringen. Det internasjonale forskningsmiljøet har tradisjon for fagfellevurdering før forskningsresultater publiseres. Hensikten er å forsikre seg om at kvaliteten på forskningen holder høy nok standard. Vurderingen fokuserer ikke på resultatene av forskningen, men på metodene som benyttes til å fremskaffe resultatene. De fleste forskere er enige om at «varsling», dvs. å gå utenom fagfellevurdering, er uheldig. Er budskapet godt nok kvalitetssikret vil det ikke være vanskelig å få publisert resultatene raskt og med fagfellevurdering. Manglende kvalitetssikring kan medføre at feilaktige budskap befestes hos publikum og politikere, og kan forhindre en mer helhetlig diskusjon, f.eks. om fordeler og ulemper ved genteknologi. GenØk «varslet» i 2004 om en mulig kobling mellom et konkret sykdomsutbrudd og dyrkning av GMO ( www.forskning.no/Artikler/2004/mars/1079096366.37/), og bidro til økt frykt for GMO. Dokumentasjonen er fortsatt ikke publisert med fagfellevurdering. Er dette god forskningsetikk fra et nasjonalt senter for biosikkerhet?

En svært viktig del av vår jobb de siste 10 årene har vært, og er, å vurdere risiko ved genteknologi. Det ligger i forskningens natur at man alltid vil søke etter mer kunnskap siden det alltid vil oppstå nye spørsmål når man undersøker noe. Men når vet vi nok? Hva er bare interessant? Overdrevent fokus på GMO kan gå på bekostning av fokus på andre og kanskje større mat-, helse- og miljørelaterte problemer (for eksempel annen foredlingsteknologi, usunt kosthold, skadelige bakterier, sopptoksiner og miljøgifter).

Genteknologi har potensial til å bidra til å løse viktige globale problemer. Sult, fattigdom, sykdom, erosjon og klimaendringer er stikkord hvor ny teknologi, etter tilstrekkelig risikovurdering, kan bidra til en bærekraftig utvikling. Vi mener det er uetisk å være ensidig kritisk til en bestemt teknologi uten å se risikoaspektene i et større perspektiv og i forhold til alternativene. Manglende perspektiv kan få som konsekvens at Norge bidrar til å bremse utviklingen av gode og nødvendig løsninger på viktige globale problemer.