Ufarlig moro

Litt for farseaktig beretning om en grusom periode på norsk venstreside.

FILM: Var de virkelig så ufarlige? Så klovnaktige? Ml-erne i «Gymnaslærer Pedersen», Hans Petter Molands filmatisering av Dag Solstads roman, er neppe egnet til annet skadeverk enn å få folk til å le seg i hjel.Boka utkom i 1982, og allerede da var jo «beretningen om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» skildret i ettertankens kranke lys. Nå, drøye 20 år etter boka og 30 år etter Maos død, gjør avstanden ml-bevegelsen enda mer kuriøs. Men morsom, selv ikke for utenforstående, var den aldri.

Plakatestetikk

Glem boka, har Moland oppfordret filmens publikum. Riktignok er Solstads «oppgjør» med AKP ganske uforglemmelig i all sin underfundighet, men filmen står godt på egne bein som komedie. Den trekker imidlertid harseleringen over ml-erne lengre enn boka gjør, og slik beveger den seg ut i en magisk-realistisk retning som bikker ellevilt over mot det utopisk-realistiske.Den berømte scenen i romanen der personene sykler over vannet i ren revolusjonær kraft og begeistring, er ikke med i filmen, til gjengjeld har Moland brukt de revolusjonæres sosialrealistiske plakatestetikk for alt hva den er verdt. Når den keitete gymnaslæreren står foran «massene» på torget i Larvik, ser han millioner av kinesere på Den himmelske freds plass som alle har blikket oppadvendt, og han hører de kraftige bassrøstene til et russisk mannskor på steppene. I virkeligheten klarer Knut Pedersen (Kristoffer Joner) knapt å pipe fram et tynt «Klassekampen?» over avisbunka.Anslaget i filmen er strålende, der lektor Pedersen ankommer med toget til småbyen og har knapt øyne for annet enn damebein. En aldri så liten hilsen til Marilyn Monroes kjole som blåser i været finnes også, men her er skjørtet rødt.

Sjølkritikk

Lektoren er fortellerstemmen, mannen som husker tilbake med en slags forundring over en forgangen tro på Utopia. Kristoffer Joner er grei nok som forvirret idealist, men ingen gymnaslærer sa Sjina med sj-lyd på den tida. I forhold til Kina var ml-erne bokstavtro, de tjukke l-ene og trykket på førstestavelsene var det som opptok dem mest språklig.Ane Dahl Torp overbeviser sterkere som den revolusjonære puritaneren Nina Skåtøy. Hun får hektiske roser i kinnene når hun tar sjølkritikk for sin oppvekst i borgerskapet og seinere legeutdannelse. Hun er akkurat så firkantet og humørløs som ml-damenes ideer om arbeiderklassens kvinnefortropp var, selv om hun innledningsvis kaster seg inn i et utenomekteskapelig forhold til gymnaslærereren. De elsker heftig til Vømmøls høvleri-høvlera-akkomagnement mens de stønner «kamerat» til hverandre. Seinere tar hun offentlig sjølkrikk for det også.Moland gjør flittig bruk av gamle dokumentarklipp med Lenin, Stalin og Mao fra massemønstringer i Sovjet, Kina og Cuba. Musikkbruken er også kreativ, fra kinesisk opera og russiske mannskor via datidas hitlåter som «Ebb Tide» og «Pretty Woman» til Internasjonalen som spilledåsemusikk. De surrealistiske effektene kler temaet, enten det handler om røykringer som blir til hammer og sigd eller FNL-merker som lyser i religiøs stråleglans. Lykkestunder der trærne plutselig får kinesiske lykter, løfter også filmens underholdningsverdi.

Mangler brodd

Men denne saka har to si\'er, ei god og ei dårlig, som de gamle ml-erne pleide å si. Filmens humørfylte surrealisme, som jo gjør den severdig, stripper historien for en mørkere brodd. Her blir ml-erne dustete, en kuriøs sekt som vi alle kan le av. De er filmet i fugleperspektiv når de sniker seg på partimøter på hemmelig adresse, og det er ustyrtelig stumfilmkomisk å se dem løpe rundt kvartalet etter hverandre før de forsvinner en og en inn samme dør.I virkeligheten var de ikke så latterlig marginale som de framstilles her. Vi som f.eks. oppholdt oss på universitetet i bevegelsens glansdager, husker dem som både dominerende, irriterende og faglig ødeleggende. Tragedien som etter hvert inntreffer i gymnaslærerens beretning, blir litt for umotivert i filmen, fordi den dessverre aldri har klart å formidle en farligere undertekst. Filmen har kinopremiere fredag.