Uferdig eksentrisme

X-Queen of the Astronauts har mye å ta tak i.

KONSERT: Et ikke-bluesband fra Notodden med en Jack Black-lookalike til frontfigur og en medrivende minihit på radio i form av «Dance-Dance», en låt som for så vidt føltes som hjemme i umiddelbar nærhet av Motorpsychos gamle øvingslokale.

I disse astronaut-kjærlighetsdrama-tider fra NASA-miljøet har kvartetten også et høyaktuelt bandnavn. Men ellers har X-Queen mye å ta tak i. De bobler over av ideer øyensynlig, og det ser ut som de har det innmari gøy, men selv en kort halvtime med dette bandet blir masete, der de med litt stive skuldre flytter seg mellom litt upresise surfpartier og «My Sharona»-kopiering til mer rett fram rock.

X-Queen er nok et band som vil miste noe av sin x-faktor hvis de skjærer hardt inn på poputskeielsene sine, men de har godt av en skikkelig opprydning i soundet sitt, de vil tjene på en noe mer presis og tydelig framtoning utover sine identiske hvite skjorter, og de trenger å skrive fire-fem låter til som bør matche «Dance-Dance» - som faktisk var den eneste egentlig gode låta i settet deres.