DILEMMA: Kerosha Gonaseelan skriver uforløst om etiske spørsmål.
Foto: Nina Hansen
DILEMMA: Kerosha Gonaseelan skriver uforløst om etiske spørsmål. Foto: Nina HansenVis mer

Uferdig om abort

Nokså haltende debut om det ufødte liv.

||| BOK: Når blir et liv et liv?

Ved unnfangelsen? Når synet begynner å utvikle seg i tredje uke? Etter tolvte uke?

Eller først i sjuende måned, når barnet er i stand til å klare seg uten sin mor?

Dette er tema i Kerosha Gonaseelans debutroman «Amygdala» — som betyr mandel.

Vi følger Henriette, medisinerstudent fra Oslo vest, som hopper av studiene for å bli designer.

Hun er sammen med Marcus. Han er en selvopptatt og ambisiøs billedkunstner som drikker for mye, og som ikke er helt trofast.

Hun blir gravid, og de to er enige om at hun skal ta abort. Han finner en annen, mens hun blir hjemsøkt av aborten gjennom vonde drømmer.

Etisk betentGonaseelan tar opp viktige spørsmål i denne boka: Det etisk betente ved en kultur der abort er blitt noe helt dagligdags.

Godt hjulpet av helsevesenets fremmedgjørende medisinske språk, der fosteret omtales som graviditetsvev. Og der de eneste spørsmål den gravide blir møtt med, er hvilke metoder hun foretrekker for «det enkle inngrepet».

Det er mye som ikke helt sitter i denne debuten.

Den er skrevet i et nokså ujevnt og tidvis høystemt språk der en dominerende del er Henriettes marerittaktige drømmer om barnet hun fjernet:

En liten pike med hvit silkesløyfe og rosa silkekjole, med blodet rennende og en vond latter.

Disse passasjene er så sentimentale og lite troverdige at de hemmer problematikken.

Vev eller barn?I annen halvdel av boka skriver medisinerstudenten Gonaseelan seg mot en tematikk som river litt.

Henriette blir gravid på ny, med en annen selvopptatt mann. Hun bestemmer seg for nok en abort, noe som henger dårlig sammen med hennes voldsomme sjelekvaler etter forrige abort.

Men noe stopper henne. Hun begynner å lese på nettet om fosterets utvikling. Blant annet om utviklingen av en dobbelt-vegget optisk kropp på et lite embryo.

«Slik begynner synet vårt, nå er synet sådd, i den femte uka. Men et barn? tenker hun. Det er bare et vev, som enkelt kan støtes fra kroppen med noen piller. Denne dansen av invaginering og elegante, tidspresise bevegelser, kan stansens fortere enn tiden det tar å kjøre fra Oslo til Tønsberg.» 

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 10. august 2009

Uferdig om abort