Uff, da

De norske miljøene i Midt-Vesten i USA har et godt og effektivt system av nettverk. Det gikk to dager etter fremleggelsen av statsbudsjettet, så var «alle» informert – Norge vil legge ned generalkonsulatet i Minneapolis. Prosessen var i gang, de mest engasjerte giret om fra beredskap til aksjon – gode krefter samlet seg om en protest. Men da hadde de allerede vært igjennom sin første oppgitte «nei, ikke nå igjen!». Det er jo bare seks år siden forrige forslag om nedleggelse.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre omtaler (Aftenposten 28. okt.) det norsk-amerikanske Midt-Vesten som bestående av «fjerde og femte generasjons nordmenn». Det er en grov unøyaktighet i og for seg, det finnes mange første og annen generasjons også i denne gruppen. Men Støre setter disse opp mot «ti tusener» av nordmenn som holder til i Sør-Spania, som visstnok skal trenge mer til et norsk generalkonsulat enn norske etterkommere i Midt-Vesten.

Jeg skal ikke bestride behovet for et sør-spansk norsk generalkonsulat, men jeg synes nok ikke det er særlig oppklarende å sette de to hensynene opp mot hverandre. Det norske Midt-Vesten er et enormt ressursmiljø med et stort hjerte for alt som er norsk, de er villige til å stå opp for norske interesser når de måtte melde seg, og klare til å gå gjennom vegger for å oppnå resultater, om de blir spurt. For dem er «norsk» et adelsmerke, og de dyrker det uavhengig av om de oppmuntres fra Norge eller ikke, lojaliteten deres er mer slitesterk enn som så – men de synes nok det er hyggelig om dette blir satt pris på. Det er til dels et pengesterkt miljø, og det er til dels et velutdannet miljø. De følger nøye med på hva som skjer i og med Norge. Det norske miljøet i Sør-Spania består, så vidt jeg forstår, vesentlig av norske pensjonister og trygdede, som tar med seg pengene utbetalt av norske myndigheter og bruker dem i Spania – godt oppmuntret av en fremtredende norsk politiker. Og det er det, men de krever altså service fra norske myndigheter. Det finnes nok en medvirkende faktor til her – de har stemmerett hjemme i Norge.

Noen tall om «det norske» Midt-Vesten satt opp mot de «titusener» norske i Sør-Spania: Så sent som i 1970 var det 156.841 personer bare i Minnesota som oppga norsk som sitt morsmål. I 1990 var det 757.212 – også det bare i Minnesota – som erklærte seg først og fremst å ha norsk slektsbakgrunn. Det området av USA som dekkes av generalkonsultatet i Minneapolis utgjør en totaløkonomi som sammenlignet med brutto nasjonalprodukter bare overgås av USA selv og Japan.

Nei, jeg synes ikke Gahr Støre uttaler seg med vanlig tyngde når han svarer på de foreløpige innspillene som er kommet fra frontfigurer «der borte», først og fremst Walter Mondale, tidligere presidentkandidat med norske aner. Jeg tror ikke Gahr Støre kjenner godt nok til karakteren og styrken i patriotismen på vegne av Norge, norske interesser og norsk kultur i denne delen av USA. Hans rådgivere og saksbehandlere ser heller ikke ut til å ha slik kjennskap – hvem det nå enn er som først kom på muligheten til å ofre konsulatet i Minneapolis.

De kjenner neppe til hvor massiv stoltheten over norsk opphav er i det amerikanske samfunnet, ikke til hvordan «norsk kultur» blomstrer og trives og hvordan den er styrket av humoren rundt det spesielt norske. Over hele det «norske» området i «Upper Mid West» finnes det butikker som markedsfører seg og sine skandinaviske produkter med den norske reminisensen i deres engelske hverdagsspråk – «Uff da!». Jeg har støtt på «Uff da!», helt tilfeldig og rett fra gaten, i statene Iowa, Wisconsin, Minnesota, Nord-Dakota og Sør-Dakota. Det brukes aktivt som merke på norskhet, til og med på kvalitet.

På toppen av denne massive vennligheten finner vi humoristen Garrison Keillor, som nå er blitt populær over hele USA med sin lune og slentrende elegante scenehumor. Keillor har ikke en gang selv norsk bakgrunn, men han formidler uansett en stor kjærlighet til mennesketypen norsk-amerikaner i Midt-Vesten. Denne kjærligheten er selve utgangspunktet og fundamentet for hans popularitet.

Jeg er nylig kommet hjem fra en reise, der jeg også støtte på en studiegruppe med voksne, oppegående deltagere. De satt og ble undervist i rosemaling – av en norsk instruktør. Jeg har gjort mange tilsvarende reiser i Norge gjennom mange år, men aldri før opplevd dette. Instruktøren ga også uttrykk for at hans ferdigheter slett ikke ble estimert på samme måte hjemme i Norge.

Jeg kunne godt kalle min reise i Midt-Vesten for en dannelsesreise. Den gjorde det nødvendig å bryte ned mine forestillinger, medbragt fra Norge, om denne kulturen. Jeg har møtt mange mennesker med norsk tilknytning i løpet av en fire ukers rundtur gjennom fem delstater, og I har måttet lære meg til å forstå deres opptatthet med forfedrenes land.

Poenget mitt er at dette er enkeltpersoner og grupper som er villige til å stille opp for norske interesser – nær sagt når og hva det skulle være. Og vi skal være forsiktige med å kolportere våre forestillinger om at det bare gjelder – skal vi kalle det – oppdrag på honorært nivå. Den som går ordentlig inn i dette miljøet, møter tenkende, oppriktige mennesker, og mange bærer på en bekymring for tilstander i USAs eget politiske liv som er minst like utviklet som her i Norge. I tillegg bryr de seg altså veldig mye om Norge.

Derfor bør man heller ikke komme til dem med politisk svada. Når Gahr Støre forsikrer at de «ikke skal få grunn til å bekymre seg», kjenner de like godt som alle andre igjen dette lett tilforlatelige, men ganske uforpliktende språket.

En nedleggelse er uansett et dårlig signal til et sterkt og beredskapsvillig økonomisk og kulturelt miljø. Jeg er ganske sikker på at det ikke finnes noe annet sted i verden der norske interesser og norsk kultur støttes med en slik uforbeholden entusiasme som akkurat her. Det burde vi ikke vise oss ignorante overfor, ikke skulle det være nødvendig å ta sjansen heller.

Dette er en appell om å ta norsk-amerikanerne på det alvor de fortjener. Det virker direkte uklokt å «ofre» generalkonsultatet i Minneapolis.