Ufiltrert magi

White Stripes er et urørt og vakkert lite rockfenomen som føles helt nødvendig. Lørdag avsluttet de sin Europa-turné med en ekstremt vital Oslo-konsert.

Simple is the new loud. Det må være konklusjonen etter at liksom-søsknene Jack og Meg White satte Chateau Neuf-kjeller'n på konsertkartet igjen i går kveld. Deres humpete og minimalistiske folk-punk er ufiltrert magi. Deres stygg-vakre folk-ballder har en kraft som ville ha kommunisert med omverdnen i et hvilket som helst rocktiår.

Effektiv

Et stappfullt Betong var vitne til en kort, men uhyre effektiv konsert. Det er mer desperasjon og sjel i de enkle, eksplosive blues-riffene til Jack White enn i noe annet som beveger seg på en konsertscene for tida.

Basisk trøkk

Meg White på trommer leverer et basisk trøkk mens hun sitter der som et lite, ubekymret pikebarn. Jack White synger sine enkle, smått geniale folk-sanger med fornyende kraft. Han har den mest uttrykksfulle stemmen du kan tenke deg; med nakne, nærmest barnlige storyteller-sanger. Og han er en ustyrlig gitarvirituos som slår deg i bakken. «Dead Leaves And The Dirty Ground», «Hotel Yorba», «Jolene»; det er rock i sin frieste og mest konsentrerte form.

Uforfalska fenomen

Både B.R.M.C. og The Strokes vitaliserte den amerikanske rocken i 2001, men de blir kalkulerte i forhold til White Stripes' instinkt-baserte punk-blues. Jack White er et genuint låtskrivertalent.

På scenen i går kveld beviste White Stripes at de er et uforfalska fenomen. De er en ustyrlig og usensurert motvekt i en produsent-, management- og styliststyrt bransje.

RØDGLØENDE: White Stripes er en tradisjonsbærermed fornyende kraft. Med usensurert følelsesregister overbeviste Jack White et utsolgt klubblokale på Chateau Neuf i går kveld.