EKSAMENSPRESS: Når frykten for å prestere er blitt så lammende at eksamen er umulig, hvordan skal det da gå i et jobbintervju? Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
EKSAMENSPRESS: Når frykten for å prestere er blitt så lammende at eksamen er umulig, hvordan skal det da gå i et jobbintervju? Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Uforberedt på voksenlivet etter 13 år på skolen

Det er en modig betroelse å innrømme sine vansker.

Meninger

En kjekk ung mann sitter på kontoret mitt og gråter. Faglig sterk, pent kledd og med en karismatisk utstråling. Tilsynelatende mønsterelev, tenkte jeg, før jeg forsto at han er fullstendig lammet av sin egen prestasjonsangst. 13 års skolegang har ikke gjort ham det minste forberedt på det som kommer.

I to år har jeg møtt ressurssterke, engasjerte og målbevisste elever. De kjemper knallhardt for å komme inn på et drømmestudium, fullføre vitnemålet eller gjenvinne litt faglig selvtillit fra et skoleløp som kanskje manglet de store høydepunktene. Som svamper suger de til seg fagstoff og presterer godt på eksamen. Dette er solskinnshistoriene fra landets privatgymnas; elevene som behøvde en ny start, en frisk tilnærming eller å modne litt.

For eleven på kontoret mitt, «Thomas», er det imidlertid blitt en stadig større prøvelse å rekke opp hånda; frykten for å si noe dumt dominerer. Samarbeid med andre elever er uaktuelt, de kan komme til å se hvor mye han skjelver på hendene. Han forteller om ubehagelige episoder med muntlige framlegg i tidligere klasser, på andre skoler.

Ikke sjelden har jeg vært den første voksenpersonen elevene har fortalt om ubehaget sitt til. Det er en modig betroelse å innrømme sine vansker - skamfølelsen over å ikke håndtere skolehverdagen kan være intens. Samtidig er jeg i vantro over at dette ikke har blitt adressert tidligere. Årevis med skolegang og dertil sosiale og faglige krav burde ha gjort elevene godt trenet i å møte press og utfordringer.

Det skrives mye om å se eleven og om lærerens relasjonskompetanse. I klasserommet har imidlertid jeg, som utdanningsvis er nærmere psykolog enn jeg er lærer, store vansker med å plukke ut de som sliter med prestasjonsangst. Først på tomannshånd åpner elevene opp - og utfordringene synliggjøres. Det var første gang Thomas fikk muligheten til å snakke om dette. Er dette typisk i den offentlige skolen?

At mange plages av eksamensnerver eller lett uro før prestasjoner og presentasjoner er ikke problemet. Jeg er bekymret for dem som faller ut av den offentlige skolen og ikke en gang makter tanken på å fullføre videregående opplæring - dem som, ulikt Thomas, ikke oppsøker eller blir oppsøkt av kyndige lærere, helsesøstre, PPT eller skolepsykolog. Når frykten for å prestere er blitt så lammende at eksamen er umulig, hvordan skal det gå i et jobbintervju?

Angsten for å mislykkes kan bli invalidiserende over tid. Det er uforståelig at mer enn ti års skolegang ikke fanger opp dette. At den offentlige skole sender elever fra seg med lammende prestasjonsangst er skremmende. Det kan unngås.