Uforløst debut

Litt for ukonsentrert mediethriller, med opptakter til noe som kunne blitt en saftig nøkkelroman.

BOK: Dagbladet-journalisten Gunnar Ringheim har tidligere utgitt fem kritikerroste dokumentarbøker. «Svalestup» er hans romandebut. Det er en såkalt mediethriller, og de beste partiene i boka er nettopp der Ringheim øser fra sin mangeårige erfaring som nyhetsjournalist.

Heltinnen Thea

Heltinnen er 26 år gamle Thea Takle. Hun har tatt seg sommerjobb i lokalavisa «Larviksposten». Der avslører hun en respektert lege som bytter piller mot sex. Et scoop som gjør at hun blir hanket inn til NRKs dokumentarprogram «Avslørt». Og deretter «Dagens Nyheter», som har påfallende likheter med Dagbladet. Privat sliter Thea med en psykisk syk mor, som ikke kommer over at ektemannen døde da Thea var liten. En brå og mistenkelig død.

Overgripere

Ringheim har innført viktige temaer i boka si: Hjelpeløse voldtektsofre, uforbederlige overgripere, barn som lider under foreldrenes psykiske lidelser. Her er miljøødeleggelser og en råtass av en utbygger. En slags parallell hovedperson er mørke, kjekke og redelige Kalle. Han er fotballentusiast med gode kompiser, far til to og gift med den smellvakre karrieristen Siri. Alt er bare lykke inntil Siri begynner å vise tegn på at hun er alvorlig psykisk syk.

Proft

Boka gir et inngående innblikk i journalistmiljøet og dets arbeidsmetoder. Så proft at det kan være en lærebok for unge journalistspirer. Ringheim diskuterer journalistiske dilemmaer. Som når legen blir avslørt, og redaksjonen må iberegne et mulig selvmord, og at legens familie blir uskyldige ofre. Mer ekstrem blir problematikken da Thea klarer å få et voldtektsoffer til å møte sin overgriper på direkten i Redaksjon En. Det ender særdeles dramatisk. Men den godeste Viggo Johansen er «imponerende fattet».

Coveret på «Svalestup» er identisk med den velkjente saltpastillesken med stupedamen. Et morsomt og litt søkt påfunn som signaliserer at dette ikke er en veldig pretensiøs roman. Som skjønnlitteratur kan den vel heller ikke kalles spesielt vellykket.

Til det er «Svalestup» for lite konsentrert. Ringheim har villet ha med mye. De ulike temaene er ikke riktig godt knadd sammen, og blir stående som isolerte enkelthistorier. At Ringheim ikke har valgt seg ett sentralt plott, er heller ikke heldig for helheten. Her er flere saker som liksom oppklares etter tur. Og da med gjerningsmenn som snyter leserne for det pirrende håp om at den skyldige er en rystende overraskelse.

Vilkårlig

I boka blandes fakta og fiksjon. Det er vanskelig å bli riktig klok på Ringheims tilsynelatende vilkårlige blanding. Her er ros og ris til anonymiserte personer som folk spesielt i pressemiljøet vil dra kjensel på. Mens altså Viggo Johansen dukker opp i egen person. Han får et særdeles flatterende skussmål som mannen «som er snill mot de snille og slem mot de slemme». Nå vel.

Laugslojalitet

Vi er også innom Justisen og Pressekjelleren. Her er mer eller mindre velkjente anekdoter og antydninger om potensielle førstesideoppslag: «Advokat/ reportersex i garderoben. Redaktør/ kunstnersex på toalettet. Nattlig politiker/ journalistsex på Stortinget». Laugslojaliteten er for sterk til at noen vil avsløre dette forholdet mellom media og makten, hevder den allvitende forfatteren.

Ringheim er også lojal mot sitt laug. Han har åpenbart ikke villet skrive det som kunne blitt en saftig nøkkelroman fra journalistmiljøet. Dessverre vil noen kanskje si.