Uforløst nettkrim

Sverre Knudsen har vokst som forfatter, men kan fremdeles jobbe mer med aspekter av fortellingen.

Men i «Munn til munn» har Ståle bare rukket å bli et drøyt år eldre, og er snart ferdig med niende klasse. Fremdeles bor han på Løkka, fremdeles har bandet Rask et studio i bakgården, og fremdeles henger han sammen med Rolf som han ble kjent med i forrige roman. Men Rolf er ikke lenger Rock'n'Rolf, han har blitt nerd. Internett Det hele begynner med at Ståle sitter hjemme hos Rolf og fomler seg fram på Nettet. Han kommer i kontakt med Shygrrrl på en av snakkelinjene, og for Ståle blir det kjærlighet ved første tastetrykk. Men etter bare noen få seanser blir det mulighet for å forflytte seg fra den virtuelle verden til den langt mer konkrete. Shy trenger nemlig å laste ned en fil på hele 165 megabyte, og hun har fått med seg at det står en kraftig maskin i lokalet til Rask som Ståle har tilgang på. Virkelighetens Shy er enda mer fantastisk enn det Ståle fantaserte om, men hun kommer med trøbbel i kjølvannet. Lokalet til Rask blir vandalisert, Shy har gått i dekning, og politiet konfronterer Ståle med en mordsak. Men Ståle viker ikke tilbake, og med litt hjelp fra Rolf og Ivo bestemmer han seg for å redde Shy ut av knipa. Tynt I «Rask» kom Ståle i kontakt med en narkoaffære, men dette krimmysteriet fungerte bare som en bi-intrige. Denne gangen har Knudsen imidlertid latt thrillermønstret danne det strukturerende prinsipp for handlingen. Her er det skumle torpedoer, en slu politimann, kjøreturer i mørket, og en mystisk og vakker pike i vanskeligheter. Det er først og fremst de stilistiske komponentene Knudsen har taket på. Han viser sjangersikkerhet i omgangen med lys og skygge i de scenene som forgår om kvelden, og i Ståles heseblesende jakt etter Shy. Tida behøver heldigvis ikke å gå like fort i fiksjonens verden som i den virkelige. I Sverre Knudsens ungdomsroman «Rask» for fire år siden møtte vi Ståle som måtte flytte fra Majorstua til Grünerløkka fordi butikken til faren hadde gått konkurs.

Selve opprullingen av mysteriet er derimot litt tynt. Informasjon dukker opp fra uklart hold, og flere momenter forblir uforklart.

Mer alvor

Sverre Knudsen skriver både ledig og vittig, og jeg-fortelleren Ståle har en fin balanse mellom det tenksomme og det spontane. Her er det også flere humoristiske replikkvekslinger, skjønt Ståle virker kanskje vel moden for alderen. «Munn til munn» er en langt mer fokusert roman enn «Rask», der det kanskje ble vel mange scener med gutteaktige ablegøyer.

Sverre Knudsen har skapt et flott romanunivers i sine Grünerløkka-eventyr om Ståle, og forhåpentligvis gir han ikke slipp på det. Men det er enda rom for å dvele lenger ved alvoret. Det hadde ikke minst persontegningen av Ståle tjent på.