Uforløst norgeshistorie

En hovedinnvending mot Karsten Alnæs' nye norgeshistorie er at forfatteren innfører tre forteller stemmer: Én tilhører den allvitende historieberetter, en annen blir mer arkeologaktig, den tredje lektoral.

Bare ett tema er mer svimlende enn Norges historie fra dets begynnelse av - verdens historie, «kulturgangen sånn i det hele». Få har dristet seg til det, Snorre Sturlason, Ludvig Holberg og Henrik Wergeland.

Bedre beslått er vi med professorer som holder seg tett til sine spesialiteter - gravplasser, helleristninger eller «brabantsk husflid». Av de over hundre historieskrivere Norge har fostret, har bare én skrevet både samlende, personlig og teoretisk om nasjonshistorien. Ernst Sars var da også et geni, Norges eneste historiker av ubestridelig internasjonalt format. Hans historie ble folkelesning også.

I 1990-årene ønsker Gyldendal forlag en dikterisk gjenfortelling av nasjonalhistorien «med en personlig fortellerstemme (...) én forfatter som følger leseren (...) fra begynnelsen til år 2000». Den kreative direktør Geir Mork legger listen høyt. Tida vil vise om direktøren «skal forbannes eller takkes», skriver Karsten Alnæs og toner hovedteksten ut med «Gud frelse våre sjeler». Og Alnæs har grunn til å korse seg. Eksformannen i Forfatterforeningen har nemlig en fortid som lektor, lærebokforfatter - og storsynder. I april 1986 ble det avholdt dommedag på Blindern. Alle historiebøker i den videregående skole ble veid og funnet for lette - Karsten Alnæs ble tilvist plass dypest nede i helvetet. Hans bok ble bannlyst i skoleverket. Aschehoug forlag svelget skammen og planla nytt læreverk.

Karsten Alnæs er klok av skade, og lærdere nå. Alt i studietida ble han fortrolig med norrøne og latinske kilder, om nødvendig i original; han kjenner Philippe Aries og Georges Dubys epokegjørende verk om privatlivet i Vesten, Annales-historiker Jaques Le Goff og sivilisasjonsteoretikerne Pierre Bourdieu og Norbert Elias, som mange i lauget ikke har lest. De som fant «feil» i hans 1984-bok, vil lete forgjeves nå. Fagfolkene takkes i etterordet, mange kverulanter er alt med på laget. Fagartikler, fagbøker, faghistoriker mumles det i teksten som avemaria.

Tre teksttyper

For faglig, faglig er Karsten Alnæs, et fagmenneske i Ibsens lett malisiøse forstand. Og der ligger hunden begravet. Stilistisk og tematisk rivaliserer minst tre teksttyper. En allvitende historieforteller åpner beretningen om de første «nordmenn» på vei over en isbelagt Nordsjø: «Der kommer de. (...) De er nesten ikke til å få øye på i snøværet (...) De forteller historier, mens vinden skjærer og hviner fra nord. Ligger der et land med rein og hvalross på den andre siden av isflaten?» Alnæs konstruerer en norgeshistorie i gråsonen mellom harddata, innlevende rekonstruksjon av motiver og tanker og rent imaginære «hendelser» som han må postulere ikke har kausal betydning for den «virkelige» historie. Jøss, ja; selvsagt endte noen av historiens «første nordmenn» i kamp med ulver under reinjakten. Siden «ligger tre av dyra igjen - og to av jegerne.». Den allvitende historiker slipper oss etter bare seks sider. En arkeologaktig røst med meningstomme biklanger overtar: «Mye kunnskap og hundrevis av grep, rådgjerder og oppfinninger gjorde det mulig å utnytte naturen på svært mange måter.»

Underoverskriftene likner skoleterp: «Folkets liv og lengsler/ Jernet - en revolusjon/Sverre taler Roma midt imot.» Her er ingen «personlig fortellerstemme», her oppdaterer noen bare en gørr, gammel deskripsjon av hustufter, gravfunn og stedsnavn. Arkeologene dukker fram med fulle navn og fagprat i perifere dateringsdiskusjoner. Fortelleren forklarer leserne at de bør ha hørt om dette før. Minner om glemte hjemmelekser avler opposisjonstrang. Huff!

Provoserende

Vanskelige ord kan skape fortellerautoritet. Hos Alnæs reflekterer fagordene angst. OK: Ord som pikter, domr, gode og gydje må man bruke og forklare. Jeg er usikker på sjamanisme og totemisme på norsk grunn; ekstrem komparasjon kan åpne sinnet, men har bivirkninger. Direkte provoserende er ord som diabas, prener, revler, skoning, og trepanasjon. Nøyaktighetsmanien slår over i komikk når det forklares oss at de første nordmenn spiste 86 % fiskeprodukter. Just presis! Min interesse vekkes bare glimtvis; når det fortelles om lopper og lus, mark og midd eller om førkristen moro med hestkuken. Alnæs er modig når han prøver å underminere jomfru Marias vedtatte posisjon. Han insinuerer at Frøya lenge behersket sinnene - forkledt som Maria. Odin og Tor lot seg ikke fusjonere med Gud og Jesus; dessverre interesserer ikke disse karene Alnæs. Men Frøy og Frøya har åpenbart appellert både til forskernaturen - og det religiøse mennesket i ham. Tenk da hva som kunne ha skjedd hvis fortelleren våget seg utpå!

Kritikeren

Mot midten av teksten dukker det opp en tredje stemme, kritikeren: lærd, knirkende lektoral og Snorre-fiksert. Jeg tror han driver botsøvelser overfor både Snorre, Tacitus og all fortellende historie. Men fortellerselvtilliten tiltar og fagprat og kritikerstil stilner. Kong Øystein Magnusson får på tjue sider tekst reise fra Vågan i Lofoten til Østfold rundt år 1120; reisen er fiktiv; personer, steder, sed og skikk har belegg. Boka ender, tradisjonstro, med Håkon V Magnussons død i 1319, begynnelsen på «Norges» undergang. Samer og finner, træller og fattigbønder dukker regelfast opp blant aristokratene, ventelig. Litterært blir overgangene ofte uelegante; ingen underklassefolk får liv slik som konger og prinsesser, dessverre. Bare Shakespeare og Snorre har maktet slikt.

Fortsatt håp

«Jomfru Kristin», Håkon Håkonssons yngre datter, blir bokas mest sødmefylte møte. I partier får fortellerstemmen en musikalitet mellom skillingsvisen og balladen. Entusiasmen er mindre når det dreier seg om jakt, krig og manneære. Jeg føler også et dunkelt indre savn av nasjonalpatos, ironisk nok. Her er det nok sjangeren selv som spøker i oss.

Det er et formidabelt prosjekt å skape en tidsriktig og avveid subjektiv norgeshistorie. Fortsatt er jeg ikke overbevist om at Karsten Alnæs er mannen. Ibsen, som kjente de fleste av sin tids historikere, kommenterte i 1890 Alnæs-dilemmaet på sin måte. Eilert Løvborgs frie historievisjon fascinerte nemlig også fagmennesket selv, Jørgen Tesmann, som la alt sitt eget til side for syntesens skyld. Det kan fortsatt skje!