Uforløst om despoten

Ny biografi løser ikke gåten Jonas Lie

EKTE GERMANERE: Jonas Lie og Heinrich Himmler i fulle pontifikalier. Foto: FRA BOKA
EKTE GERMANERE: Jonas Lie og Heinrich Himmler i fulle pontifikalier. Foto: FRA BOKAVis mer

||| ANMELDELSE: Jonas Lie var oppkalt etter sin berømte og folkekjære bestefar, «hjemmets dikter» . Han skrev fremragende kriminalromaner, ble politiminister og sjef for Germanske SS Norge, levde et hyperaktivt liv og døde fryktet og forhatt under uklare omstendigheter.

Her mangler det ikke stoff til en biografi.

Hvorfor klarer da ikke den rutinerte historikeren og forfatteren Bernt Rougthvedt å skape et bilde i helfigur av mannen «med penn og pistol», eller løse den psykologiske «gåten» Jonas Lie?


Fastklemt
Rougthvedt går seg ikke bare vill i sitt eget, enorme nettverk av kilder.

Han blir sittende fast, klemt fast mellom saksmapper, rapporter, tjenestedirektiv og rundskriv med det resultat at språket forfaller til et slags sersjantnorsk:

«Ifølge Førerforordningen av 24. april 1940 måtte Terboven konsultere Rediess, hvis han ønsket å benytte seg av SS-formasjonene i Norge (dvs. ordenspolitibataljonene, Sipo-SD eller WSS-avdelingene). HSSPF Nord var med andre ord ikke formelt inkorporert i rikskommissariatet i Norge — på papiret var det to selvstendige instanser.»

Og ennå er vi bare halvveis i beretningen, om vi ser bort fra noteapparat og navneregister, som fyller 75 boksider.

 
Kunnskap
Ingen skal være i tvil om at historikeren Bernt Rougthvedt med stor innsikt har samlet mye nytt stoff om nazisme og fascisme, men i denne sammenheng må jeg ta Rougthvedt på ordet og anmelde boka som biografi.

Uforløst om despoten

Betegnende nok er Rougthvedt best i første del som omhandler Jonas Lies oppvekst og ungdom - altså før det byråkratiske kildematerialet tar overhånd.

Gutten tilbrakte skjellsettende barndomsår i Frankrike, ikke langt fra bestefarens Paris-leilighet i Avenue de la Grande-Armée, et kjent samlingssted for norske kunstnere rundt århundreskiftet.

Unge Jonas elsket å leke krig, en lidenskap som ble stimulert av de sterkt tyskvennlige foreldrene Erik og Kathrine Lie (moren næret en nærmest patologisk kommunistfrykt) og den reaksjonære og etter hvert antisemittiske svogeren Nils Kjær.

Kriger og kunstner
Men dette miljøet stimulerte også forfatterspiren Jonas Lie; med den mislykkede romanen «Slegtens Sidste» tok han sikte på å bli bli intet mindre enn den nye Hamsun.

Derimot fikk han velfortjent suksess med kriminalromaner som «Dødsdiamanten» og «Natten til Fandens geburtsdag» under pseudonymet Max Mauser.

 «... de beste Detektivhistorier jeg har læst. De var mer end Opspind, de hadde endog Stemning, skrev Knut Hamsun.»
Men da var juristen Jonas Lie for lengst langt inne i sin politikarriere, som seinere skulle lede til titler som politiminister, standartfører i Germanske SS Norge og og Sturmbannführer i Waffen-SS.

 
På speed
Mot slutten, under evakueringen av Finnmark, får vi øye på ansiktet under uniformsluen med dødningehodet: pløsete, ondskapsfullt, irritabelt. Lie var nær sammenbruddet, og holdt det gående ved hjelp av sigaretter, sprit og amfetamin.

Bernt Rougthvedt dokumenterer at Jonas Lie visste om nazistenes «endelige løsning» og at han var øyenvitne til likvideringen av jøder på Østfronten i 1941.

Lie hadde en sentral rolle i deportasjonen av de norske jødene, og han visste hvilken skjebne de var tiltenkt. Interessante avsnitt gir også innblikk vennskapet med Heinrich Himmler, som svermet for Norge og personlig sørget for at Jonas Lie avanserte i nazisystemet, med fatale følger.

 
Innvendingen
En innvending mot Rougthvedts nye bok blir likevel, som mer enn antydet, at teksten etter hvert tar mer form av okkupasjonshistorie enn biografi.

Jeg savner oppsummeringer og vurderinger av den tydeligvis splittede Jonas Lie, kort sagt flere litterære grep, i det minste flere veier ut av arkivet.