ETT ALTERNATIV: Norge har, slik jeg ser det, kun ett alternativ når det gjelder psykologer utdannet i Ungarn. Det er snarest mulig å gå tilbake til tidligere praksis. Å utstede en midlertidig lisens i påvente av ordinær autorisasjon, skriver Lars Swanstrøm. Arkivfoto: Privat
ETT ALTERNATIV: Norge har, slik jeg ser det, kun ett alternativ når det gjelder psykologer utdannet i Ungarn. Det er snarest mulig å gå tilbake til tidligere praksis. Å utstede en midlertidig lisens i påvente av ordinær autorisasjon, skriver Lars Swanstrøm. Arkivfoto: PrivatVis mer

Ungarn-psykologene:

Uforståelig avvisning

Det dukker stadig opp nye og uholdbare begrunnelser fra Helsedirektoratet for avvisningen av Ungarn-psykologene. Hva er hensikten?

Meninger

I helsepersonellovens forarbeider (side 128 og 134) står det at yrkesutøvelsen for en profesjon må innebære «en viss selvstendighet og pasientkontakt» for at utøvere skal kunne autoriseres som helsepersonell. Dette fordi samfunnet har behov for kontroll med yrkesutøvere som kan være en risiko for pasientsikkerheten.

Lars Swanstrøm
Lars Swanstrøm Vis mer

Helsedirektoratets siste innspill er at de ungarske psykologene, i Ungarn, ikke har «selvstendig yrkesutøvelse» og av denne grunn ikke kan godkjennes.

Helsedirektoratet har ikke gitt begrepet meningsinnhold, og det blir derfor verdiløst. Konsekvensen av Helsedirektoratets standpunkt vil være at svært mange av dagens helseutøvere, uansett profesjon, aldri kan bli godkjent. Dette mener vel ikke Helsedirektoratet?

Forarbeidene (prp s 143) skriver at «vilkårene for autorisasjon skal fremgå av loven». Slik også lovens § 48 a. Når Helsedirektoratet på denne måten legger inn et ekstra vilkår for autorisasjon bryter dette med klar lovtekst samt lovens forarbeider. Hva er hensikten?

30. september 2016 rettet Helsedirektoratet en henvendelse om psykologprofesjonen til Ungarn via EU-kommisjonens elektroniske informasjonsutvekslingsprogram – Internal Market Information System (IMI). EU/EØS-statene er pålagt å «samarbeide nært» av artikkel 56 i direktiv 2005/36/EF. Så langt alt vel. Selv om dette var lovlig sent, all tid disse psykologene har vært godkjent i Norge i mange år allerede.

Ungarns svar:

«...note that the training leading to the ”okleveles pszichologus” [dvs de norske ungarnpsykologens utdanning, min kommentar] is regulated in Hungary by the Ministerial Decree 15/2006 (IV.3.) (Ministry of Education) on the outcome requirements of the bachelor and master programmes sets the training requirements, thus, this program is a ”regulated education and training” under the Directive of the recognition of professional qualifications.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

EU Direktivet det her vises til er direktiv 2005/36/EF.

Stort klarere kan det vel ikke sies. De ungarskutdannede psykologene fyller kravene for norsk lisens etter direktivet og den norske EØS-forskriften (FOR-2000-12-21-1377). Norge skulle ha stoppet her.

EU/EØS-systemet forutsetter at medlemslandene skal ha tillit til hverandre. At Norge velger å se bort fra Ungarns uttalelse gjennom den offisielle EU-kanalen IMI er oppsiktsvekkende. Man skal ha god og saklig grunn for å sette Ungarns svar til side. Slikt bør vel Norge være forsiktig med?

Helsedirektoratet viser til det de kaller «nye opplysninger» fra Ungarn i Dagbladet 17. oktober. Man har her feiltolket Ungarns offisielle uttalelse gjennom IMI. Etter dette skrev norske myndigheter igjen til Ungarn, og fikk svar i brev datert 30. mai 2017. Brevet er lagt ut i sin helhet på direktoratets hjemmeside, og det er også referert fra i Dagbladet 17. oktober 2017. Etter å ha lest dette brevet vipper saken over til å bli absurd, etter min mening. Klikk på lenken, og les brevet selv.

Hvordan Helsedirektoratet klarer å lese ut av dette brevet noe annet enn det Ungarn bekreftet gjennom IMI er for meg uforståelig. Tvert i mot, det bekrefter at at psykologene «are entitled to deliver health care services in any part of the health sector in Hungary.»

De kan altså utøve psykologprofesjonen i Ungarn. Dette er kjernen i saken. Når motstriden mellom innhold i brevet av 30 mai og direktoratets konklusjon påvises i Dagbladet, svarer Helsedirektoratet:

«Tatt ut av sin kontekst er det lett å bli villedet til å lese sitatene fra dette brevet som at utdanningen fører til at man kan jobbe som klinisk psykolog i Ungarn.»

For meg kan det synes som den eneste villedningen her kommer fra Helsedirektoratet selv. Hva er hensikten?

Saken er at rammene for kliniske psykologutdanninger i andre land i stor grad faktisk er modernisert og harmonisert gjennom Bolognaprosessen, selv om de innholdsmessig kan variere.

Utdanninger er inndelt i bachelor, master og doktorgrad. Slik er det i Ungarn. Og i våre to naboland, Sverige og Danmark. 5 års psykologutdanning (tre år bachelor og to år master) er normen som er vanlig i Europa.

Det man ofte gjør, som i Ungarn, Danmark og Sverige, er å pålegge praktisk tjeneste etter endt utdanning. En praksis som klinisk psykolog. På mange måter kan selvstendighet i arbeidsoppgaver i praksisperiodene sammenliknes med hva som er tilfellet for leger i turnustjeneste i Norge.

For danskutdannede psykologer gir Helsedirektoratet søkerne midlertidig lisens etter avsluttende mastergradseksamen. Det holder jeg med dem i. Samme praksis gjaldt for ungarske psykologer frem til Helsedirektoratet uten forvarsel sluttet med dette i fjor. Dette er en usaklig, ubegrunnet og uholdbar forskjellsbehandling. Hva er hensikten?

Norsk psykologutdanning inneholder praksis som en del av utdanningen, mens man i mange land utføres en større del av praksis etter endt utdanning. Dermed er den norske utdanningen også blitt ett år lengre enn de andre. Begge måter å lære å utøve profesjonen på er faglig forsvarlig.

Når Norge holder på en 6-årig profesjonsutdanning som avviker systematisk fra utdanningene i andre land, oppstår det problemer når utøverne med utenlandsk utdanning ønsker å arbeide i Norge.

Skal Norge tillate at den særnorske organiseringen av profesjonsutdanning for psykologer hindrer dyktige fagfolk utdannet i andre land i å arbeide i Norge?

Kanskje man heller bør internasjonalisere psykologutdanningen, slik man i Norge allerede har gjort for de fleste andre høyere utdanninger; realister, filologer, jurister, tannleger?

Videre: Psykologer utdannet i Ungarn som allerede har gjennomgått lisensperiode i Norge, og blitt autorisert på dette grunnlaget, har fått gode psykologfaglige skussmål fra overordnede psykologer i det offentlige helsevesenet i Norge. De holder faglig mål, og det er ingen saklig grunn som tilsier at de bør stoppes. Likevel skal denne gruppen stoppes. Hva er hensikten?

Helsedirektoratet har kommet med mange forskjellige begrunnelser etter at de endret praksis. Etter mitt syn alle uholdbare.

Direktoratet har uttalt at ungarsk psykologutdanning ikke er «jevngod med» tilsvarende norsk utdanning. Etter norsk rett er dette feil lovanvendelse. Søkere med utdanning fra Ungarn skal følge reglene etter EØS-avtalen. Og ingenting annet.

Helsepersonelloven har ingen annen hjemmel for autorisering som gir søkerne mer rettigheter enn etter EØS-avtalen. Å blande jevngod utdanning er og blir tåkelegging av norske forpliktelser etter EØS-avtalen. Å vise til jevngodhet er irrelevant.

Når alle faglige råd, som jeg har sett, også har tatt utgangspunkt i jevngodhetsvurderinger blir resultatet av de faglige vurderingene feil. Det kan stilles spørsmål ved norske universiteters kompetanse til å vurdere søkere med utdanning fra EØS-området. Jevngodhetsvurderinger er en akademisk øvelse som Norge ikke har lov til å utføre når andre lands profesjonsutøvere skal vurderes etter direktivet. Feil grunnlag gir feil resultat.

Ungarnpsykologene har rettigheter til profesjonsutøvelse i Norge etter EU Direktiv 2005/36/EF. Men selv om de ikke skulle ha rettigheter etter direktivet (som direktoratet legger til grunn), fordi utdanningen er en annen enn den norske, må de uansett gis samme rettigheter til yrkesutøvelse som de har i Ungarn. Dette har EU Domstolen (sak C-575/11) slått fast. Her foretok EU-domstolen vurderingen direkte etter EU-traktat TEUF Artikkel 49.

EU-traktaten har et høyere trinn-nivå enn direktiver, og kan vel kanskje best omtales som en del av EUs grunnlov. EU-domstolen har gått langt i å beskytte hensynet til fri flyt av arbeidskraft i Europa, også for helseprofesjonene. Det er ingen grunn til å anta at EFTA-domstolen vil vurdere spørsmålet på annen måte enn EU-domstolen.

Så direktoratet må mene noe om hva slags rettigheter til yrkesutøvelse psykologene har i Ungarn. Det har de ikke gjort. For at de har rettigheter i Ungarn er utvilsomt, hvordan man nå enn måtte snu og vende på saken. Helsedirektoratet har intet i sine vedtak som gjenspeiler dette vurderingstemaet. Det er etter min mening en alvorlig brist ved direktoratets saksbehandling.

Helsedirektoratet har også i vedtak skrevet at ungarnkandidatene ikke har en psykologutdanning i det hele tatt. Denne påstanden er tatt ut av luften. Det vises til faglige råd, som, når man leser dem, slett ikke uttaler det direktoratet hevder de gjør. Her legger direktoratet feil faktum til grunn i sine vedtak. Tilsynelatende mot bedre vitende. Hva er hensikten?

Helsedirektoratet har siden omleggingen av lisenspraksisen i fjor kommet med stadig nye begrunnelser for å avvise psykologer utdannet i Ungarn. Dette fremstår som underlig. Det synes som om man ikke har vurdert saken før man har bestemt seg for å avslå. Tillitsvekkende er det ikke. Hva er hensikten?

Det er blitt foreslått en «løsning» med «å tilby» (les: kreve) ungarnstudenter mer utdanning og praksis i Norge. Selv om jeg ikke kjenner detaljene i et slikt forslag vil jeg advare mot dette. Dette er å kaste bort gode skattepenger som kan brukes til noe fornuftig. Det kan ikke kreves både tilleggsutdanning og praksis etter direktivet.

Kravet er et enten eller, ikke et både og. Kandidatene har rett til selv å velge. Når de som regel ønsker lisens er det for å raskest mulig gå ut i arbeidslivet å bidra til norsk helsevesen med den utdanningen de har.

Jeg har også sett foreslått at NOKUT eller norske universiteter og høyskoler bør overta et ansvar for autorisering av utenlandskutdannet helsepersonell. Dette er jeg kritisk til.

Godkjenningsarbeid kludres til ved at begrepet utdanning «jevngod med» tilsvarende norsk utdanning brukes i både helsepersonelloven og universitets- og høyskoleloven. Dette skaper begrepsforvirring. NOKUT og norske utdanningsinstitusjoner er vel bevandret i akademiske jevngodhetsvurderinger, men å fokusere for mye på disse bærer galt av sted i autorisasjonssammenheng.

Det «egentlige» lovalternativet for norsk autorisasjon finnes i helsepersonelloven § 48 a (1); som sier at søker har rett til autorisasjon dersom vedkommende har «nødvendig kyndighet» til å utøve yrket. Dette burde holde som vurderingstema – det innbefatter utdanning, videreutdanning, yrkesutøvelse og hva som ellers måtte gi kyndighet. Dette må ses i sammenheng med lovens krav til forsvarlig virksomhet.

Dette alternativet, sammen med alternativet om internasjonale forpliktelser (Nordisk avtale og EØS-avtalen), bør være tilstrekkelig. Lovens alternativ med «jevngod med» bør oppheves. Det gir ingen selvstendig mening, all tid det uansett inngår i en kyndighetsvurdering. Det vil medvirke til mindre byråkrati, klarere retningslinjer, og raskere og bedre vurderinger av utenlandske søkere.

Profesjonsgodkjenninger har vi for at myndighetene kan kunne utøve forsvarlig og nødvendig kontroll med profesjonsutøvere. Å legge avgjørende vekt på f.eks. en utdannings akademiske nivå vil hindre mange gode profesjonsutøvere utdannet i andre land fra å få arbeid i Norge. Det er ikke flere byråkratiske hindre autorisasjonsordningen trenger. Om man starter å studere ett år før eller etter hva man gjør i Norge avgjør ikke om en person etter endt utdanning er en dyktig fagperson eller ikke.

Dette problemet kommer på spissen for de profesjonene som utdannes på bachelornivå ved norske høyskoler.

Det er nok av eksempler på dårlige vurderinger her, sykepleiere er ett. Det må være den utenlandskutdannede kandidatens kunnskaper og ferdigheter (kyndighet) for å utøve forsvarlig yrkesvirksomhet i Norge som skal være avgjørende for om de kan jobbe i Norge eller ikke. Ikke akademisk nivå.

Og hvorfor er norske myndigheter så rigide på spørsmålet om å ikke forhåndsgodkjenne utenlandske utdanninger? Dette er en holdning fra en tidligere tid hvor kommunikasjon mellom land var tung og vanskelig. Det er ikke virkeligheten lenger. Dette fremstår som langt over nødvendig byråkratisk. Det er også dårlig samfunnsøkonomi.

Jeg mener vi skylder norsk ungdom gode og holdbare tilbakemeldinger som kan gi best mulig forutsigbarhet. Før de vurderer å studere i et annet land. Det vil være en vinn-vinn situasjon for alle, også for norsk helsevesen. Her er norske myndigheter alt for passive og tilbakelente, etter min mening.

Helsedirektoratet synes ikke å ta sin del av samfunnsansvaret for at Norge får tilstrekkelig antall psykologer i fremtiden. Norge bør være takknemlig for at norsk ungdom reiser til andre land og kvalifiserer seg til profesjonsutdanning i Norge. Vi trenger dem. Og de kan sågar tilføre norske fagmiljøer nye impulser utenfra.

Norge har, slik jeg ser det, kun ett alternativ når det gjelder psykologer utdannet i Ungarn. Det er snarest mulig å gå tilbake til tidligere praksis. Å utstede en midlertidig lisens i påvente av ordinær autorisasjon. Så får kandidatene vist sine faglige kunnskaper og ferdigheter. Under veiledning, forsvarlig kontroll, og med avsluttende anbefaling fra norske psykologer.

Ved å tilby en prøveperiode i form av en lisens i Norge vil Staten få oppfylt så vel sitt kontrollbehov av utenlandskutdannet helsepersonell, som sin plikt til fri bevegelighet av arbeidskraft innen EØS-området.