Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Uforsvarlig hjemsending

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

SOMALIA-RETUR: På levekårsstatistikken kommer somaliere dårligere ut enn de fleste andre innvandrergrupper. Det er færre i jobb, flere som mottar sosialhjelp, de har lavere samlet inntekt enn de fleste andre innvandrere, og mindre kontakt med majoritetsbefolkningen. Blant offentlig ansatte er det vanlig å snakke om somaliere som den gruppen det er vanskeligst å integrere. Det er mange årsaker til den manglende integreringen, blant annet at så mange har manglende skolegang på grunn av krigen, de som har skolegang, men måtte flykte i krigens begynnelse, forlot alt og har ikke gyldige papirer å vise til, og overgangen fra et kriserammet samfunn uten infrastruktur til Norge er stor. Både media, politikere og offentlig ansatte har en tendens til ensidig negativ fokusering av somaliere i Norge. Det negative stigmaet gjør det vanskelig for somaliere å få jobber: En av oss har vært vitne til en somalier som sendte 40 jobbsøknader uten å få et eneste svar, trass i gode papirer fra norske skoler.

DET AT SOMALIERE er upopulære blant politikere og andre offentlig ansatte kan gjøre det fristende å sende dem tilbake. Men her er det viktig å utvise varsomhet. Hva sender man dem tilbake til? Det er klare humanitære grunner til at hjemsendelse er problematisk: Det er en enorm mangel på jobber, mat og også trygghet i store deler av Somalia.

Flere somaliere har blitt sendt fra Norge til Mogadishu i løpet av de siste dagene, og 400 venter på samme skjebne. Den nye tryggheten sies å komme av at shariadomstoler, opprinnelig organisert for å innføre lov i den lovløse byen, greide å jage ut krigsherrene som hadde terrorisert befolkningen i femten år. Dette er nå to måneder siden. På disse to månedene har de oppnådd å skape «ro og orden» i byen slik at det nå er lettere å vende tilbake dit.

ETTER AT de islamske domstolene tok over makten i Mogadishu har mye blitt bedre. Man kan nå reise relativt fritt. Havnen er åpnet for første gang på 11 år, og den internasjonale flyplassen er åpnet. Shariadomstolene er relativt populære, de har sørget for den beste sikkerheten noen har gitt Mogadishu-beboerne på mange år. Men det er også faresignaler: Organisasjonen til shariadomstolene, The Supreme Islamic Council of Somalia, har ifølge lokale medier prøvd å kontrollere pressen. Somaliere som har gått på kino for å se indiske filmer har blitt pisket og arrestert. Somalia er et nesten totalt muslimsk land, og befolkningen er utmattet etter femten års krig og uro. Med dette som bakgrunn er det ikke så underlig at befolkningen har håp om at islam skal kunne redde dem ut av det helvetet de har opplevd. Men de tradisjonelt moderate sunnimuslimske somalierne opplever nå en ny og, for dem, hittil ukjent variant av islam. Straffer som knivstikking har stått på programmet. Tyver skal straffes ved å miste høyre hånd, den som dreper skal selv drepes, kvinner som har «syndet» skal steines til døde. Noen av de viktigste lederne i de store domstolene er blitt utdannet av Taliban i Afghanistan, en av lederne for domstolene har siden 2001 stått på amerikanernes liste over personer med forbindelse til terrorister, og hans navn har kommet frem i flere rettssaker mot Al Qaeda medlemmer.

LOKAL PRESSE hevder at domstoler har avsagt dommer som diskriminerer minoriteter. Domstolene sier på sin side at klan ikke skal spille inn, og at alle klaner er like i islam, men det gjenstår ennå å se om dette blir fulgt opp i praksis, hver enkelt domstol er dominert av en klan. Forretningsmennene i byen har flere soldater enn de religiøse; den lokale franchisen av Cola Cola har over 120 soldater, mens man anslår at én av de største forretningsmennene i Mogadishu, Abokor Omar Adane, har hele 1500 mann under sin kontroll alene. Til nå har de holdt seg unna politikk, eller støttet domstolene. Spørsmålet er hva som vil skje når domstolene krever inn avgifter og skatter fra dem. Åpningen av havnen i Mogadishu er meget positiv, men førte nesten til konflikt mellom to forretningsmenn, og bare intervensjon fra domstolsledelsen hindret en katastrofe.

Domstolene er satt sammen av flere religiøse fraksjoner, fraksjoner som tidligere har vært bitre fiender. Til nå har domstolene hatt fremgang, og det er lett å holde allianser samlet i fremgangstider. Men situasjonen mellom domstolene og overgangsregjeringen i Baidoa er spent. Overgangsregjeringen har solid støtte hos den regionale stormakten Etiopia, og en konflikt mellom de to partene kan lett bli større en noen konflikt i Somalia siden starten på 1990-tallet. Istedenfor for mer fred, kan Somalia få mer krig.

FORHOLDENE er blitt bedre i Mogadishu, men usikkerhetsmomentene er mange, og alt kan fort bli verre en på lenge. Forhåpentligvis går det bra, og Norge kan sende tilbake flytninger. Men, som flere av de ledende Somalia-ekspertene i verden, relativt tunge navn som Matt Bryden og Ken Menkhaus, sier, og som UNHCR også trekker frem, så er usikkerheten for stor til å sende flyktninger hjem nå. De fleste land har tatt dette til etterretning, bare Norge har begynt hjemsendingen. Selv om flyktningene kanskje vil være trygge på kort sikt, kan situasjonen om et par uker være helt forandret. Ingen kan si hva utkommet vil bli, men sikkert er det at det bobler under overflaten. Med så mange aktører med egne, og stort sett motstridende, interesser, er det som vanlig sivilbefolkningen som får svi. Tusenvis flykter nå til nabolandene, spesielt til Kenya. De vurderer situasjonen som så utrygg at de velger å forlate alt de har, og antallet har i følge IRIN økt etter islamistenes maktovertagelse. Å sende folk tilbake til Mogadishu nå, er uklokt og uforsvarlig. Kanskje situasjonen endrer seg til det bedre i overskuelig framtid, noe alle håper, men ikke våger å tro. De fleste observatører frykter at «det er stille før stormen». Lokale intellektuelle som Yahya H. Ibrahim, dekanen for samfunnsvitenskap og management ved universitetet i Mogadishu, advarer på det sterkeste mot hjemsendelse.

Kanskje vi har råd til å vente og se?