Uforutsigbar spenning

En mangfoldig, rik roman. Men er Karin Fossums «Den som frykter ulven» egentlig en krim?

Det er all grunn til å følge Karin Fossum med interesse - og det gjør da også folk! Med sine tre romaner om politietterforskeren Konrad Sejer har hun etablert seg i det absolutte toppsjiktet av norske kriminalforfattere, både hva angår kvalitet og antall lesere. Skjønt er hun egentlig kriminalforfatter? Og handler bøkene først og fremst om Konrad Sejer og hans politimessige bravader? Karin Fossum er vanskelig å fange, vanskelig å sette i bås. Dette er pr. dato en av hennes mange styrker, fordi det gir bøkene hennes et fascinerende preg av uforutsigbarhet.

Original

I stadig sterkere grad bruker Fossum kriminalsjangeren nærmest som et påskudd til å trenge inn i det hjemsøkte sinn. I denne siste boka, «Den som frykter ulven», framstår dette som romanens egentlige prosjekt. Hovedpersonen er ikke den trauste, bånnsolide og dypt sympatiske Konrad Sejer, men bygdetullingen Errki Johrma, som slett ikke er noen tulling, men en misforstått original.

Han er mannen som konstant og uopphørlig er på feil sted til feil tid. Derfor mistenkes han - med rette eller urette - for mord på den gamle Halldis Horn; derfor blir han tatt som gissel i et bankran, et ran som tilfeldigvis finner sted dagen etter at Halldis er myrdet.

En annen hovedperson blir følgelig bankraneren og gisseltakeren Morgan, en brutal, umoden, men også følsom mann. På forunderlig vis forløser han sitt gissel. Til ham forteller Erkki hemmeligheter ingen fagfolk har klart å avlure ham, tross iherdige forsøk.

Også en tredje outsider blir sentral i romanen: den 12 år gamle barnehjemsgutten Kannick, fleskeberget som er så flink med pil og bue. I likhet med de andre bærer han på dyster og farlig viten.

Grå

På et avgjørende stadium i romanen befinner disse tre seg sammen på en hytte, mens representanter for verden der ute er på jakt etter dem alle. Fossums skildring av forholdet dem imellom, blandingen av frykt og samhørighet, avsky og sympati, der de sitter i sitt ytterst midlertidige eksil, er på grensen til uforglemmelig.

Oppi dette blir Konrad Sejer lite annet enn en representant for det normale, det forutsigbare, den gode, om enn litt grå hverdagsligheten. Godt, da, at han får lov til å forelske seg i denne romanen, etter at han i de to foregående har nøyd seg med å sørge over sin avdøde kone.

Som man skjønner: «Den som frykter ulven» er en mangfoldig roman, en god roman, rik på så mange slags vis. Noe av det eneste den faktisk ikke er rik på, er ytre spenning. Nesten demonstrativt unnlater Karin Fossum å skape tempo, «trøkk» og dramatiske situasjoner, hun dveler, hun skildrer, hun tar seg tid. Også det fungerer godt etter denne leserens smak - på tross av korte øyeblikk med utålmodighet: Skjer det ikke noe snart? Så kan man lure på hvor lang tid det vil gå før enkelte synes Karin Fossum seiler under sjangermessig falske flagg. Hos mange lesere er det forventninger knyttet til det litterære begrepet «krim». Karin Fossum er på et vis for suveren til å bry seg om å oppfylle dem.