En skulle tro at det å leve som ufør i dagens Norge ikke er så ille, med vårt gode velferdssystem. Jeg er utdannet økonom og har arbeidet i 20 år, før mange og alvorlige diagnoser gjorde det umulig å fortsette. Jeg har vært syk i hele mitt liv, blant annet med hodesmerter, men takket være foreldrene mine fikk jeg meg en god utdannelse. I tillegg opplevde jeg å ha en forståelsesfull arbeidsgiver. DnB, en IA-bedrift forut for sin tid, ga meg 20 gode år. Dette tross perioder med mye fravær.

Jeg sliter med migrene, hjertesykdommen HCM og hjernesykdommen tap av hvit substans, i tillegg flere hjerneslag, migrene og annet. Som ufør opplever man at det sosiale nettverket forvitrer. Da jeg forlot min arbeidsplass, var det for godt. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst til å hilse på, men fordi jeg kjenner den travle hverdagen så godt.

Heldigvis har jeg gode venner fra barndommen som fortsatt er der for meg. Som ufør opplever jeg at utgiftene øker og at inntektene reduseres. Etter 20 år i fulltidsstilling, skulle man tro man hadde noe igjen for det økonomisk. Men jeg ser ikke stor forskjell på min pensjon fra NAV kontra inntektsnivået hos en ung ufør. Legen min foreslo for meg i 20-årene å søke uføretrygd, fordi han så hvor mye jeg slet. Vanligvis bruker jeg 2000 kroner i måneden til medisin. Medisin som ødelegger tennene. Per i dag har jeg betalt cirka 130 000 kroner av egen lomme for tennene. Dette blant annet fordi hjertesykdommen og sykdommen i tarmen krever en stabil tannhelse. I tillegg sparer jeg nå til briller som vil koste rundt 12 000 på grunn av spesialglass. Mitt nedsatte syn gjør meg til et grensetilfelle med henblikk på å inneha førerkort. Om det blir verre, dekker staten optikerutgifter.