Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ufrivillig profet

I første bind av sine memoarer følger Bob Dylan (63) sporene tilbake til tida før han ble «guru». Men rollen som 1968-symbol føltes absurd. Hva han ville? Først og fremst fungere som far og ektemann.

BOK: 1987: Bob Dylan er midt i en turné med Tom Petty & The Heartbreakers. I en pause i konsertrekken skal den allerede sterkt nedtrykte Bob Dylan øve inn noen låter sammen med Grateful Dead. Men han er helt utblåst. Hva skal han gjøre? Han husker knapt sine egne sanger, forstår ikke hvordan han skal få dem til å leve på scenen.

Han forlater øvingene og går ut i duskregnet på gata utenfor. Han vil aller helst avlyse hele greia. Han kommer forbi en bitte liten bar der et jazzband spiller for omtrent ingen gjester. «Det så ut som siste stoppested på glemselens tog,» skriver Dylan. Han går inn og setter seg ved baren, rett foran fra podiet. Bestiller en gin tonic. Ser på sangeren, en eldre mann med «mohairdress, flat hatt med smal brem og et glinsende slips» . De spiller jazzballader. Fyren synger, han «var avslappet og hadde en naturlig styrke» .

Plutselig slår lynet ned i Dylan. Det er som om denne vokalisten «åpnet et vindu rett inn til sjelen min» . Dylan skildrer en eksplosiv aha-opplevelse. Slik skal han «finne kraften» . Dette hadde han selv klart, for lenge siden. En enkel teknikk som han hadde glemt. Han går tilbake. Setter i gang. Synger. Det er «som å bore seg gjennom en murvegg» . Men så løsner det. «Det var en åpenbaring ... Jeg hadde den gamle jazzsangeren å takke.»

BOB DYLANs

selvbiografi er full av slike «magiske» øyeblikk. Kall dem tilfeldigheter, kall dem skjebne. Dylan skildrer sitt liv som en krysning av begge. Helt fra ungdommen jakter han på en kilde som kan forløse hans eget uttrykksbehov. Samtidig opplever han stadig at han blir satt på sporet av ytre hendelser, av noe som uventet og med stor styrke dukker opp som en avgjørende inspirasjon. Snarere enn å være selvsentrert, yter boka respekt og ære til alle de kjente og ukjente menneskene som underveis bidro til utviklingen.

På slutten av kapitlet «Oh Mercy» sitter han i hjemmet sitt sammen med sangeren Bono fra U2. Det blir ei lang natt rundt ei kasse Guinness. Dylan har fått sving på kreativiteten sin etter nedturen. Har begynt å skrive sanger. Vi ringer Daniel, sier Bono. Daniel er superprodusenten Daniel Lanois. Bono griper telefonen og ringer Lanois i New Orleans. Gir luren til Dylan. Resultatet blir - riktignok etter en periode med krevende og konfliktfylte innspillinger i New Orleans - albumet «Oh Mercy». Og ti år seinere mesterverket «Time Out Of Mind».

DENNE BOKA KAN LESES

som en litterær dobbelt-LP. Første og fjerde side henger sammen og handler om tida før han fikk platekontrakt. Side to handler om tida etter at han ble utsatt for en motorsykkelulykke i 1966. Side tre gjør et hopp fram til 1987, da Dylan følte seg tappet for kunstnerisk kraft og seriøst vurderte å legge opp karrieren.

De to første og det siste kapitlet er optimistiske og fulle av ungdommelig vågemot, av håp, nysgjerrighet og energi. De to mellomste kapitlene går motstrøms og skildrer perioder av tvil og stagnasjon - men de viser også hvordan denne motstanden til sjuende og sist vendes til noe positivt. I begge tilfeller kjemper Dylan seg ut av hengemyra og kommer videre.

Ved å la handlingen i boka stange mot seg selv på denne måten, skaper Dylan spenning i sin selvbiografi. I stedet for å la boka følge livets kronologi, lar han ups and downs møtes mellom permene i denne boka, som stort sett er flytende og uanstrengt oversatt av Hans Marius Stormoen.

DETTE FØRSTE AV

tre planlagte bind gir et fascinerende og personlig innblikk i det søkende mennesket Bob Dylan. Både poetisk og humoristisk skildrer Dylan sin vei til kunstnerisk mesterskap. Men han understreker også en mer dyster side av sitt ufrivillige image som 68-generasjonens guru. Bob Dylans liv ble rockens «Life of Brian».

Til tider har han lidd sterkt under forventningene til horder av fans som har beleiret livet hans. Selv har han aldri følt seg som noe «talerør» for andre enn seg selv og sin egen visjon av tilværelsen.

I et nesten skremmende kapittel forteller Dylan hvordan hjemmet hans i Woodstock ble utsatt for innbrudd, tramping på taket og heftig banking på dører og vinduer av folk på jakt etter «Opprørernes Store Høvding, Protestenes Yppersteprest, Dissenternes Tsar, Ulydighetens Hertug, Snylternes Leder - De Frafalnes Keiser, Anarkiets Erkebiskop, Sjefen Sjøl - hva faen er det vi snakker om?» spør Dylan og konkluderer med at alt dette bare er andre ord for «fredløs».

SLIK DYLAN FRAMLEGGER

livet sitt, var han fjernt fra samtidas politiske opprør. Han identifiserte seg overhodet ikke med studenter, hippier og demonstranter. Han ønsket alt annet enn å være «det ekte uttrykket for Det unge Amerikas plagede og urolige samvittighet». Han ville være i fred med kone og unger. Han lengtet etter borgerlig ro, fjernt fra 60-tallets barrikader.

Dylan skriver at han etter 1967 bevisst forsøkte å ødelegge «radikal profet»-imaget. Han spilte inn en countryplate, han smurte sammen dobbeltalbumet «Self Portrait» (som vakte bestyrtelse hos kritikerne), han iførte seg kalott og lot seg fotografere ved klagemuren i Jerusalem, spredte falske rykter, droppet Woodstock-festivalen totalt, spilte westernhelt i Sam Peckinpahs «Pat Garrett og Billy The Kid» og «spilte til og med inn en hel LP basert på Tsjekhovs noveller». (Hvilken er det? Dylan gir ikke opp titlene på noe av dette. Sett i gang, dylanologer.)

DET ER SPENNENDE

å høre hvordan album som «New Morning» og «Oh Mercy» blir til. Men kapitlene «Det tapte landet» og «Den frosne elva», om tida fra barndommen via Minneapolis fram til møtet med folksingermiljøet i Greenwich Village, er bokas høydepunkter. Et vell av konkrete detaljer gjør scener og miljøer nære og levende. Dylan har noe av nysgjerrigheten til Jack Kerouac i «On The Road», Dylans «bibel» i ungdommen. Han skriver muntlig, men samtidig litterært, tidvis med flotte, poetiske bilder.

Mest engasjert og analytisk er Dylan når han skildrer den gamle, amerikanske folkemusikken - som han var på fanatisk jakt etter i platesamlinger, biblioteker og hos sangere på barer og kafeer. Han skriver hvordan selveste Lonnie Johnson lærte ham gitarteknikk, hvordan han samlet på sanger av Woody Guthrie, som han besøkte på sykehuset i Jersey, om skikkelser som Dave Van Ronk, Joan Baez og titalls mindre kjente formidlere som alle sammen lærte ham noe . Hvordan han fikk gitaren til å bli «en tryllestav av krystall». Og hvordan han begynte å skrive egne låter ut fra folkemusikkens visdom: «Livet har mer enn tusen ansikter, og du må møte alle hvis du vil spille disse greiene.»

DYLAN VAR GLUPSK;

han åt seg gjennom boksamlingene til folk han bodde hos i New York, han fordypet seg i alt som hadde med den amerikanske borgerkrigen å gjøre, han fikk avgjørende kick i møtet med musikken til folk som Jimmie Rodgers, Thelonius Monk, Hank Williams og særlig bluesgeniet Robert Johnson, som han også kom over ved en tilsynelatende tilfeldighet. Like avgjørende ble møtet med Brecht/Weills «Sjørøver Jenny», som han hørte på teater takket være kjæresten Suze Rotolo, som han gir en øm skildring av.

Dylans skildring av sine påvirkninger og de analytiske avsnittene om folkemusikkens vesen er av stor verdi. Det var der Dylan var: i skjebnene til de tusenvis av menneskene på undersiden av den amerikanske drømmen, alle de som fikk sine ofte tragiske liv utlagt som dramatiske fortellinger i rim og rytme. For Dylan var de her og nå , i motsetning til det moderne livet han ble forventet å engasjere seg i. Boka forteller hvordan han gjennom å ta inn over seg denne kulturen, skapte en identitet, både som kunstner og menneske.

SKAL VI STOLE

på Bob Dylan? Han avliver enkelte myter. Blant annet bekjenner han enkelt og greit at han løy folk huden full da han først kom til New York som ung mann. Han skrøt på seg et liv som hobo som loffet rundt via godstog, dessuten hadde han hatt en masse jobber, som sjåfør, bygningsarbeider og så videre, alt sammen «tull, ren og skjær humbug».

Men hva med historiene om at han nærmest bevisst gikk inn for å ødelegge imaget sitt etter 1967? Kapitlet er skrevet med såpass mye temperament og overbevisning at jeg som leser velger å tro på ham. Denne boka virker i det hele tatt oppriktig. Den trekker heller fra enn å legge til nye mystifikasjoner. Det virker som om Dylan en gang for alle ønsker å fortelle verden at han er et menneske av kjøtt og blod. Det lykkes han i så fall med.

SELVBIOGRAFI: Bob Dylan ser tilbake på sitt liv i «Memoarer Del 1». Resultatet er ei bok som kan leses av hvem som helst - men som selvsagt har ekstra stor interesse for den store skaren av lyttere Dylan har betydd noe helt spesielt for.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media