IDENTITETSTVANGSTRØYA: «Hassan sier det veldig tydelig i dokumentarfilmen. For han betyr ikke «pakistaner» nødvendigvis en nasjonal- eller kulturell identitet. Når Hassan drar til Pakistan føler han seg fremmed, sier han. Han passer ikke inn identitet-tvangstrøya i Pakistan heller. Kanskje betyr «pakistaner» for Hassan «familien min»? spør Jdid.
Foto: Linda Næsfeldt
IDENTITETSTVANGSTRØYA: «Hassan sier det veldig tydelig i dokumentarfilmen. For han betyr ikke «pakistaner» nødvendigvis en nasjonal- eller kulturell identitet. Når Hassan drar til Pakistan føler han seg fremmed, sier han. Han passer ikke inn identitet-tvangstrøya i Pakistan heller. Kanskje betyr «pakistaner» for Hassan «familien min»? spør Jdid. Foto: Linda NæsfeldtVis mer

Ufrivillig tvangstrøye

Andregenerasjons innvandrere passer rett og slett ikke inn i tvangstrøya «nasjonalidentitet».

Meninger

Den siste uken har det vært mye snakk om Ulrik Imtiaz Rolfsen?s dokumentar på Brennpunkt «Frivillig Tvang». Temaet dreier seg om tvangsekteskap, arrangert ekteskap, henteekteskap og pressekteskap blant den andre generasjonen norsk-pakistanere. Rolfsen intervjuer fire norsk-pakistanere, hvor to er ungdom.

Dokumentaren begynner med at Rolfsen møter opp på Bjørnholt skole, en av Norges mest etnisk mangfoldige skoler, og stiller et par ungdom følgende eksistensielle spørsmål:

«Hvor er du fra?»

«Hvor er du født?»

«Hva slags statsborgerskap har du?»

«Hvorfor sier du at du er [pakistaner/marokkansk/somalier] hvis du er født i Norge?»

Ungdommene svarer kjapt. De virker skråsikre på hvem de er — der og da hvert fall. Rolfsen, derimot, virker mer usikker da han blir spurt om han er «pakkis»: «Eeeehhhh....ja...delvis», svarer han. Rolfsen stiller så spørsmålet om hvordan det kan ha seg at barn som fødes og vokser opp side om side i Norge føler at de har ulik nasjonalitet? Dette viktige spørsmålet var åpningen for dokumentaren som dreide seg om videreføringen av patriarkalske og undertrykkende tradisjoner og praksiser fra foreldre til barn. 

Det har kommet ut en rekke reaksjoner i mediene i ettertid, men lite av det handlet om rollen som Rolfsen hadde som regissør; makten han hadde i kraft av å være skaper av en dokumentar hvor han velger ut spørsmålene, han stiller dem og han velger hva som skal med og hva som ikke skal med i sluttresultatet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På mange måter er dokumentarskapere ikke så annerledes enn oss forskere. Vi har en viss posisjonalitet som utspiller seg på ulike måter i møte med forskjellige mennesker. Min posisjonalitet er kvinne, innvandrer, ung, muslim, liberal, forsker, middelklasse, og så videre.

Når jeg intervjuer informanter til min forskning, vil deres svar bli formet av to ting: 1. spørsmålene jeg velger å stille (ut ifra mitt subjektive perspektiv som forsker) og 2. min posisjonalitet. Jeg er dermed en medforfatter av informatenes svar, fordi deres svar er formet ut fra en viss (ubevisst) relasjon til meg.

Rolfsens utseende som pakistaner og hans kjønn som mann vil utvilsomt generere bestemte svar. En innvandrer vil ikke si til en annen innvandrer «jeg er norsk» når han eller hun blir spurt om hvor han/hun er fra. Det er heller ikke sikkert at en innvandrer vil svare til en etnisk norsk at han eller hun er norsk. Ofte blir innvandrere spurt «hvor er du fra?» for å fortelle om hvor de «opprinnelig» er fra — og ikke hvor de tilhører.

Hadde Rolfsen istedet spurt «hvor tilhører du?» kan jeg nesten garantere at han ville fått et annet, og kanskje komplisert, svar — eller bli møtt med et spørsmålstegn. Det er tross alt ikke ofte minoritetsungdommer blir spurt «hvor hører du til?». Det er nemlig enda vanskeligere å svare på dette enn på «hvor er du fra?»

Jeg kan virke ganske pirkete som velger å fokusere på kun åpningsspørsmålet av dokumentaren, istedenfor å kommentere dokumentaren generelt. Kanskje jeg er pirkete, men jeg mener samtidig at dette spørsmålet, som tross alt satt tonen for resten av dokumentaren, var ikke tilfeldig valgt.

Dette spørsmålet er viktig — ja kanskje livsviktig for de som det blir stilt til. Spørsmålet speiler en slags sannhet som mange tar for gitt i dag: at man kan bare tilhøre ett sted, og dette stedet er nasjonen. Gjør du ikke det så er det et problem. Jeg mener ikke å kritisere Rolfsen for å stille et slikt spørsmål, for det er mulig at han stilte det for å provosere oss eller tvinge frem refleksjoner hos ungdommene.

Men dokumentaren som munner ut av dette spørsmålet, føyer seg inn i en rekke ytringer om (muslimske) innvandrere post-9/11.

Diskursen som fletter sammen fødested og statsborgerskap er et farlig et, mener jeg. Den bidrar til å sementere identitet og tilhørighet til én nasjon. Statsborgerskap er ikke lenger bare et dokument som gir tilgang til visse rettigheter, men har i takt med den økte innvandringen til Vest-Europe blitt kulturalisert.

Spesielt innvandrere er forventet å sverge troskap til nasjonen de bor i, og ikke «hjemlandet». Den kulturelle andre, innvandreren eller medlemmet av andre samfunn som ikke deler den samme myten om felles arv, er konstruert som en alien, og dermed en potensiell «fiende» som truer den nasjonale- og kulturelle integriteten i «vertssamfunnet».

Det er ingen tydelig bevis som kan underbygge antagelsen om at det er selvfølgelig problematisk å tilhøre forskjellige steder og «leve mellom to kulturer» slik flere av de intervjuede i dokumentaren gjør. Men slike tvetydige situasjoner kan i hvert fall bli vanskelige å håndtere i et miljø som forventer at man har en tydelig og avgrenset identitet.

Andre- og tredje- generasjonsinnvandrere blir dermed avvik, ikke først og fremst på grunn av deres kultur eller identitetskonstruksjon, men heller fordi de svikter å leve opp til dominante kategorier for sosial klassifisering i samfunnet. De passer rett og slett ikke inn i tvangstrøya «nasjonalidentitet».

«Å leve mellom to kulturer» er kanskje ikke et spørsmål om kultur eller nasjonalitet engang. Intervjuene jeg gjennomførte med 17 unge minoritetskvinner til min masteroppgave viser at det dreier seg mer om skillet mellom privat og offentlig.

Innvandrings- og integreringsdebatten bygger ofte på en konstruert forestilling om at hjemmet og ute er to helt ulike og uforenelige ting. Tenk å være en ungdom i en multietnisk by som Oslo og oppleve nesten daglig gjennom mediene og samtaler med andre (f.eks en filmdirektør) at det er problematisk at du identifiserer deg med din egen familie?

Hassan sier det veldig tydelig i dokumentarfilmen. For han betyr ikke «pakistaner» nødvendigvis en nasjonal- eller kulturell identitet. Når Hassan drar til Pakistan føler han seg fremmed, sier han. Han passer ikke inn identitet-tvangstrøya i Pakistan heller.

Kanskje betyr «pakistaner» for Hassan «familien min»? Muligens. Er det rart at mennesker knytter seg til sine familier? At de prøver så godt de kan å passe inn i dette lille fellesskapet (også)? Å søke kjærlighet og aksept fra sine foreldre fra man er barn? Er slike psykologiske mekansimer et «innvandrerproblem»? Et «integreringsproblem»?

Den norske modellen er tuftet på individualisme basert på liberalistisk tradisjon, som forutsetter at vi er alle sammen «like», og at det er (velferds)staten som er vår familie. Våre partikulære familieidentiteter og familietilhørighet strider mot dette offentlige likhetsidealet.

Reaksjonene til dokumentaren fra norsk-pakistanere var ikke nødvendigvis en frustrasjon over at det som blir fremtstilt i dokumentaren er unøyaktig eller usant. Historiene som blir fremstilt er faktisk nøyaktige og sanne for de som forteller dem. Jeg tror de negative reaksjonene kommer mer av at dokumentaren oppleves som en del av en diskurs som setter tradisjon opp mot modernitet. Innvandrere opp mot Norge. Tvang opp mot frihet. Autonomi opp mot kollektivisme. Likhet opp mot partikularisme.

En slik diskurs har røtter fra kolonialismen der «de andre» (de koloniserte) ble stemplet som bakvendte og lite opplyste (les f.eks «Orientalismen» av Edward Said), spesielt fordi de ble oppfattet som familiebundet og lite statsbundet. Selv om et viktig tema som tvangs/arrangert ekteskap kan være ganske ferskt i Norge, så er ikke motsetningene som impliseres i dokumentaren nødvendigvis det.

Dagens minoritetsungdom vokser opp med disse motsetningene rundt seg — i en tid hvor hormonene er ville og man har behov for å finne seg selv og sin plass i samfunnet. Hvilke normer skal man leve etter når normene virker så polariserte? Hvor trang skal trøya sitte på? Hvor løst kan vi ha det?

Til slutt inkluderer jeg sitater fra noen av jentene jeg intervjuet i 2012:

«Noen ganger når forventinger kræsjer, du spør deg selv, ?hvem er jeg? hvem vil jeg være??. Du møter det norske samfunnet, og du møter kulturen du er hjemmefra, og så tenker du ?hvem er jeg, sånn virkelig? Vil jeg oppføre meg helt norsk eller vil jeg blandet litt eller vil jeg oppføre meg som en ordentlig person fra kulturen jeg er fra?? Du vet ikke akkurat hvordan du skal oppføre deg, og hvem du bør være» (Sawsan fra Bjørnholt VGS).

«Jeg kommer alltid til å føle meg norsk-pakistaner fordi når jeg er i Pakistan, så føler jeg meg som en utlending hvis du skjønner hva jeg mener.... fordi jeg føler at jeg ikke passer inn i måten de lever og tenker — jeg føler meg annerledes. Og når jeg kommer her [til Norge], så føler jeg meg også litt annerledes [...] for eksempel hijaben og hva mine foreldre forventer av meg gjør meg annerledes» (Amna fra Bjørnholt VGS).

«Jeg vet hvordan [den eritreeske] kulturen er, jeg vil kunne vite noen ting om han eller henne bare fordi han eller hun er fra Eritrea, hvordan hun eller han vil oppføre seg i visse situasjoner og hele måten å snakke på og føre en samtale. Jeg føler tilhørighet da fordi vi ville hatt noe til felles» (Magdalena fra Røde Kors ORKIS senter).

Innlegget er først publisert på Jdids blogg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook