Ufyselig norsk OL-sjåvinisme

Nederlenderen De boeuw har startet en opphisset debatt i Dagbladets spalter om norsk selvgodhet etter Nagano-OL. Gode nordmenn har tydeligvis hatt tungt for å svelge hans angrep på den norske sjåvinismen og noen ber han nærmest pelle seg ut av landet. De boeuw har naturligvis rett.

Selvfølgelig er det sjåvinisme i alle land. I Russland spytter de på langrennsløperne løperne sine hvis de gjør det dårlig. Utenriksministeren til Blair ble anklaget av engelske tabloidaviser for å være en forræder fordi han som svoren Chelseatilhenger ville juble hvis Zola scoret og Italia vant over England i EM-kvalifiseringen. Det som er særegent for Norge er koblingen mellom sporten og nasjonalstaten. De sportslige prestasjoner er uinteressant i Norge. I Norge handler sport om muligheten til å se flagget gå til topps og synge nasjonalsangen med tårer i øynene.

Ol på Lillehammer i 1994 har gått inn som en av de viktigste byggesteinene av den norske nasjonen. Lillehammer-OL rangeres like høyt som 1814, unionsoppløsningen i 1905 og 1945, da et par halvfulle gutter på skauen skjøt et par skudd før kongen og halve kongeriket flyktet ut av landet.

Norge har få historiske begivenheter, med mindre man griper tilbake til vikingetiden, man kan bruke i oppbyggingen av nasjonalfølelsen. Da svenskene kom i 1814 flyktet de norske soldatene uten å løsne skudd. Da Danmark ba om hjelp i kampen mot Preussen og Schlesvig-Holstein senere på 1800-tallet sendte vi ingen soldater. Denne feigheten fikk en rasende Ibsen til å rømme landet i nesten hele sitt voksne liv.

Derfor er det så betimelig at nordmenn er flinke i vintersport. I sommersporten er konkurransen for sterk. Etter fadesen på 80-tallet da Vintersport-Norge ettertrykkelig gikk på trynet bestemte den stolte nasjonen seg for å satse halve statsbudsjettet på å bygge opp den norske selvfølelsen. Lillehammer-OL ble kronen på verket. Der triumferte nordmennene i idrettsgrener som er utbredt, ikke bare i Norge, men også Nord-Sverige og Sibir.

For å bygge opp den norske nasjonalfølelsen ble hvert hjem sømfart for å finne utstoppede dyr som skulle plasseres strategisk langs løypene. I tillegg ble alle innvandrerne i Norge innkalt og fikk ordre om å ikle seg dyredrakter. Som motytelse fikk de autografene til de norske OL-heltene.

For å skjule at OL egentlig var et norgesmesterskap ble det utdelt fem russiske, fem svenske, fem finske, ett japansk og ett nederlandsk flagg. Nordmenn, utkledd som utlendinger, sto strategisk for å vifte med disse flaggene for å vise at nordmenn ikke er sjåvinistiske. Det var bare 5 pakistanere i bunad som måtte innlegges med flagget opp i rassen fordi gode nordmenn ikke likte at de utga seg for å være norske.

Lillehammer-OL gjenoppfrisket mottoet fra OL i Oslo i 1952: Vi viste verden vinterveien. De norske reporterne i Nagano spurte hvert eneste intervjuobjekt om de ikke syntes at Lillehammer-OL var bedre enn her i Nagano. Eller som Scheie& Carlsen og Rike repeterte i det uendelige mellom dårlige limericker og informasjon om hvem som kom på tredje plass i kretmesterskapet i hopp i Indre Surnadal i 1921. «Vi må få lov til å si at vi ikke er sjåvinistiske når vi sier at lekene på Lillehammer var de beste som er arrangert».

Flagget og nasjonalsangen hører ikke hjemme på sportsarenaen. Sport bør handle om å beundre prestasjoner på et høyt faglig nivå, uavhengig av hvem som utøver prestasjonen. Sportstilhengere bør derfor brenne flagget før de beveger seg mot en sportsarena.