Ugla i mosen

Vi ble enige om at det var skrevet nok om angsten til Unni Lindell (43). Så forfatteren fortalte heller om sitt forhold til katter. Da ble jeg redd.

- JEG HAR DEN HER, sier Unni Lindell og roter med høyrehånda i veska.

Den kom i posten tidligere på dagen. Den kom sammen med en gul og hvit innbetalingsblankett fra Bokklubben Nye Bøker. Unni Lindells «Sørgekåpen» er for sikkerhets skyld hovedbok i tre bokklubber. Det er ikke første gang Unni kjøper sine egne bøker.

- Det er en psykologisk greie. Om jeg avbestiller, gjør kanskje tusenvis av andre det også. Det er for dumt om jeg skulle starte det raset.

Et halv time tidligere møtte Unni Lindell presis med et forsiktig smil. En mintgrønn jakke over en slank kropp kledd i svart. Hun var tydelig nervøs. Hun flyttet på bestikket. Igjen og igjen. Hun flakket med blikket. Hun satt ikke i ro. Samtalen kom liksom ikke i gang. Været var heller ikke noe å snakke om.

- Det er litt skummelt, dette. Du har snakket med den eldste sønnen min, har du ikke?

- Jo.

Unni sukket. Hun så bekymret bort på tegner Graff.

- Tegner du meg tynn? Jeg vil være tjukk i ansiktet. Får jeg poser under øynene? Det er det verste jeg vet. Kan jeg få et glass hvitvin? Jeg trenger det.

Kelneren på Theatercaféen kom heldigvis straks tilbake med et glass Camp Blanc til forfatteren. Det ene fører ofte til det andre, og med ett var vi langt ute i mysteriet i den siste krimboka til Unni Lindell. Da gikk ting mye bedre. Bestikket fikk være i fred. Unni slapp taket i slangen av sølv som lå og lurte bak ravnsvarte, glansvaskede krøller. Øredobben kjøpte hun etter suksessen «Slangebæreren», den første boka om politiførstebetjent Cato Isaksen. «Sørgekåpen» kom i butikkhyllene på torsdag. Forfatteren frykter kritikerne.

UNNI LINDELL ER REDD FOR SÅ MYE RART. Angsten er velkjent og omtalt. Hun er redd om dagen og redd for natta. Hun sjekker regelmessig under senga og bak dusjforhenget. I fjor stilte hun opp i Kvinner & Klær i kanindrakt. Hun skulle framstilles som en reddhare. Forfatteren med høydeskrekk poserte i rosa kanindrakt på toppen et stupetårn.

- Du fikk mye kjeft av Anne Holt for det bildet?

- Hun hadde nok helt rett i det, sier Unni.

- Jeg tenkte at vi ikke skulle snakke om angsten din i dag.

- Jeg har ikke så mye angst. Det er blitt en greie, det med angsten. Jeg er like modig som jeg er redd.

- Så du koketterer ikke med den angsten?

- Absolutt ikke. I helga var jeg på hytta alene for andre gang i mitt liv. Da hadde jeg hammer på nattbordet. Første gangen tok jeg med meg pistol. Det var en startpistol. Søsteren min er også sånn. For en tid tilbake var søstera i USA, med flyskrekk og lånt koffert fra naboen. Før hun skulle fly hjem, ringte søstera Unni og ba henne kjøpe ny koffert til naboen. For flyet kom jo helt sikkert til å styrte.

- Ja vel. Det skal jeg ordne, svarte Unni på telefonen.

- Er det ikke slitsomt å ha det sånn?

- Jo, det tar mye krefter. Men nå snakker vi jo om angsten likevel.

UNNI LINDELL ER OPPVOKST I BÆRUM sammen med den tre år yngre søstera og en livlig fantasi.

- Fortalte søsteren min at jeg rev hodet av dokka hennes?

- Nei?

- Fortalte hun at jeg en gang knuste en flaske i hodet på henne?

- Nei?

- Jeg var nok en heftig storesøster. Dokka kastet jeg nedover en skrent. Det var nok den begynnende krimforfatteren, smiler Unni og presiserer at søsteren nå er en av hennes nærmeste venner.

Bøker har hun alltid lest. Forfatter har hun alltid vært. Ti år gammel leste hun om Pippi Langstrømpe, og var overbevist om at hun kunne fortalt historien bedre. Forfatter på ordentlig ble hun med ungdomsromanen «Den grønne dagen» i 1986. Året etter solgte hun 40 000 av boka «Kongen er pappaen til to tvillinger som heter Gro og Kåre». Det er blitt flere salgsuksesser med sitatbøker fra barnemunn.

- Barne- og ungdomsbøkene er en viktig del av forfatterskapet mitt. Men barn er ikke så viktig i Norge. Mange snakker om besteforeldre som blir lagt ut på anbud til sykehjem. Ungene har vært ute på anbud i mange år til offentlige og private barnehager. Jeg mener fortsatt at barn ikke burde gå i barnehage på full tid. Det viktigste jeg har gjort i livet mitt, var å være hjemme da sønnene mine var små. Det er mer stuerent å si det nå enn det var på slutten av 70-tallet, sier Unni.

HUN HAR BESTILT GRAVLAKS. Hun tar et glass vin til. Hun flytter gaffelen tilbake på plass.

- Fortalte sønnen min at de ikke fikk lov å drikke melk?

- Nei?

- Andre barn drakk vin i smug. Mine barn drakk melk. De snek seg over til naboen for å drikke melk, og ba dem om ikke å sladre til meg. Melk er ikke bra. Melk er for katter. Og katter er for Unni.

- Det jeg liker aller best, er å tusle rundt hjemme i tøfler sammen med de to kattene mine.

- Hva er det med damer og katter? Jeg har litt problemer med katter.

- HVA! Da blir jeg skeptisk. Hater du katter?

- Nei, nei.

- Jeg er redd personer som hater katter. Det går liksom ikke an. De som ikke liker katter, er farlige personer.

- Kan ikke omsorgen for katter tippe over?

- Nei. Katter er litterære dyr. Hunder er søte, men de bråker så fælt. De logrer og bjeffer og herjer noe så innmari. Katter går så vakkert, de ligger der, de ser på deg.

- De prater vel ikke til deg?

- Å, jo. Visst gjør de det. Jeg har lengre samtaler med kattene mine.

- Det er ikke sant.

- Jeg snakker i alle fall med kattene mine. De svarer, og jeg forstår hva de sier. Har du ikke hørt hvordan de murrer? Maling er noe annet. Jeg vet hva de sier når de kommer inn. Om de vil ha mat, eller forteller om hvordan dagen har vært. Og så forstår de hva jeg sier.

- Det er ganske rart.

- Nei, det er helt normalt, det.

Graff forteller om en katt på hytta som alltid kommer på besøk. En katt som er glad i å vaske ham i ansiktet. Unni blir begeistret.

- Da elsker han deg! Han vil ha lukta si på deg. Du burde ta ham med deg hjem. Det høres fryktelig ut, men da ville du nok blitt en enda bedre tegner.

KATTENE TIL UNNI HETER ÅGOT OG KNUT. Ågot er oppkalt etter grandtanta. Hun var også grå og hadde litt bart. Katten Knut er oppkalt etter Knut Faldbakken og Knut Hamsun. Bakdelen etter Faldbakken. Det likte forfatteren helt til han fikk høre at katten Knut var kastrert. Unni forsikrer at det ikke er ment som en nedvurdering av forfatterskapet til Faldbakken.

- Det er en oppgradering av katten.

- Du er mer engasjert når du snakker om katter enn om bøkene dine?

- Absolutt ikke. Det er bare det at dere journalister er så opptatte av det.

Så forteller Unni om den gang Egil levde. Egil som egentlig var ei jente. Egil som plutselig en dag ble overkjørt.

- Det var helt forferdelig. Da jeg hadde sørget i tre måneder og fortsatt fikk gråteanfall, orket ikke mannen min mer. Han sa vi måtte få en ny katt.

- Mangler du ikke perspektiv når du snakker om krampaktige gråteanfall tre måneder etter katten din døde?

- Jeg kan forstå at noen mener det. Men det er noe med dyr. Det var en forferdelig seanse på Dagsrevyen; en okse ble sluppet ned fra en kran og brakk alle beina. Jeg sov ikke på to døgn. Men jeg reagerer ikke mindre på mennesker som lider. Når det er reportasjer med barn som sulter på tv, må jeg slå av.

UNNI LINDELL BOR PÅ SYDSKOGEN, helt ytterst i Asker. I et hus i skogen med mann og to barn. Sønnene er blitt 19 og 22 år. Hjørnesteinsbedriften, kaller sønnene mora si. I fjor skrev hjørnesteinsbedriften tre bøker. Barnebok, humorbok og krimbok. Det var et tøft år for optikeren Per Christian Garnæs. Han har vært gift med Unni i 23 år. Det er ingen hemmelighet at det er dramatisk å ha henne i hus i den mest intense skriveperioden. Da gleder Unni seg til å bli ferdig. Det gjør resten av familien også.

- Mannen din sier at du skriver deg syk?

- Det er sant. Å skrive en roman er alvorlig. Jeg får ingenting gratis. Det er veldig mye jobb.

- Hvordan holder han ut?

- Det har jeg også lurt på. Mange ganger. Jeg hadde aldri fått dette til uten ham. Jeg har fanget en flott og raus mann.

- Du har skrevet over 30 bøker på 14 år. Kan du ikke slappe litt av?

- Jo, men jeg har så mange ideer. Det er litt synd. Jeg har fått en innmari god idé nå. Men jeg skal prøve å vente, lover Unni.

Det håper resten av familien også.

- Mannen din har gitt deg et spesielt kallenavn når dere er på hytta?

- Ja. Ugla i mosen. Når vi er på hytta i Eggedal, liker jeg så veldig godt å stusse mose. Jeg ligger på alle fire med neglesaks og teskje for å stelle med mosen på et stort berg. Jeg kan ligge der i timevis. Stusse, ordne og klippe mose. Da jeg var liten, klippet jeg alltid de små hårene av blader og sånt.

- Det er ganske rart?

- Jeg vet ikke, jeg.

SÅ LANGT HAR FORFATTEREN TATT LIVET AV 30 mennesker. Og en katt. Hun dreper helst om vinteren, når andre går på ski. Lindell er oversatt til 12 språk. Og hun har ingenting imot merkelappen kvinnelig forfatter.

- Hvorfor ikke? Jeg vil gjerne ha det stempelet. Jeg er jo kvinne ... Faktisk liker jeg å stulle og stelle i hjemmet. Mannen min og sønnene mine kan skifte dekk og gjøre guttejobbene. Jeg tror at kvinner i dag får til det de vil. De kvinnene som vil bli ledere, blir det.

- Hva med etterlysningen av kvinnelige forfattere i litteraturdebatten?

- Det er ikke det at vi jenter ikke tør. Vi gidder ikke, sier hun og tar en ny omgang med leppestiften. Det er et av Unni Lindells kjennetegn.

- Er det redaktøren på forlaget som sa det? Hun bruker også mye leppestift. Jeg ventet en time med å ta den opp, sier Unni og tar like godt en runde rødt til. Hun blir mobbet for det med leppestiften av sine kvinnelige krimkollegaer. En av dem har Unni Lindell stilt opp i Playboy med. Sammen med Kim Småge skulle hun lanseres i Nederland. Forleggeren ringte hjem, men traff bare på sønnen.

- Du stiller ikke opp i Playboy, ropte han vettskremt da mora kom hjem. Det er ikke så kult å være 17 år og se mora si naken over en dobbeltside. Men forleggeren understreket at det var et vanlig intervju. Det hadde ikke sønnen fått med seg.

- Hva er det med norske skriveføre kvinner og krim?

- Jaha. Det er et vanlig spørsmål. Nå må jeg passe meg så jeg ikke sårer mannlige krimforfattere. Men et eksempel: I fjor kom det 22 norske krimbøker. Tre av dem kom fra kvinner. Verken Skagen, Staalesen eller Dahl kom ut i fjor. Så hvem er disse mennene? Jeg vet ikke. Jo, en. Tande-P.

- Hvorfor selger kvinnelige krimforfattere så mye bedre?

- Jeg tror det er så enkelt som at vi skriver detaljrikt om gardiner, pynt og de små ting som gjør det ekte. Vi bygger opp en troverdighet som er lett å kjenne seg igjen i. Gutta skriver om de store tingene. Kjøring og skyting. Jeg har faktisk aldri skutt noen i bøkene. Og så er vi kvinner gode på intriger, vet du.

- Har du passert en million solgte bøker?

- Det har jeg nok gjort alt i alt, sier Unni uten å blunke.

- Det blir mange penger?

- Det blir veldig mange penger, sier Unni og blunker. Og ser ned i bordet.

HUN ER STADIG BEKYMRET for hva både den ene og andre kan ha sagt om henne. Du kan jo aldri vite.

- Fortalte sønnen min om den gangen jeg kastet en bok etter ham?

- Nei?

- Det er en form for litterær oppdragelse. Han var 13 år og vi hadde kranglet. Det er lov å være sint. Det kjedeligste med Norge er at alt skal være på det jevne, at alle skal være like. Jeg er absolutt ingen sosialdemokrat.

- Sønnen din sa at det var lov å smelle med dører hjemme.

- Sa han det? Det er sant, det. Det er ikke farlig å være litt mye av alt. Eldstesønnen og jeg er veldig like. Vi smeller med dører og driver på. Da blir mannen og minstemannen vettskremt og litt lei seg. Sønnene har sagt at jeg har lært dem å ikke være redd gærne damer. Det synes jeg er fint.

Travel krimforfatter: - Jeg har så mange ideer, sier Unni Lindell