Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Uglybugly

Les begynnelsen av Lars Ramslies «Uglybugly».

JEG ER DØENDE. Earl Merrik er døende. Men når jeg går ut den døra vet jeg at det er slutt. Jeg er ferdig, og er helt klar for det. Om du høre r meg, så skal du vite at jeg har gjort meg til venns med døden. Det er flere dager siden søsteren min slapp sveiva, så du har gitt oss tid nok til å bli bekjente. Døden og jeg. Og hvis du rett og slett ikke har glemt meg, er jeg nestemann. Jeg venter bare på at hun skal begynne å lukte. For når Betty begynner å lukte, begynner nok jeg å lukte også skal du se. Sånn fortoner slutten seg når du har snurpet oss sammen slik du har gjort. Kjøtt spleisa i kjøtt. Søsken lenket til søsken i skjødet. I hele natt har jeg sittet på Sukkertoppen, på gamlehjemmet, med kjøttøksa jeg knabbet fra bestyrerinnen der, og mannet meg opp. Kanskje er det ikke store biffen heller. Om den nye legen bare gadd hjelpe meg med bilder fra en av de nyoppfinnelsene, de derre maskinene som kan kikke tvers igjennom kroppen på deg, ville jeg kanskje visst akkurat hvor hugget skulle sitte. Om jeg bare kvitter meg med litt av venstrearmen og litt av vomma. Da vil jeg være fri. Hvis ikke er jeg så godt som ferdig. Men det spørs kanskje: Er nok ikke så mange som har overlevd å hogge seg halvt til døde, er det vel? Nei, jeg er dønn ferdig. Og snart går jeg ut den kirkedøra, akkurat som en katt, et lite kryp, som hver gang den smyger seg ut kjøkkendøra er dødelig klar over at slutten lurer et sted i buskaset u t e n f o r. Som en bikkje på en uendelig løpestreng . Døden. Du hører bikkja bak deg, du hører raslingen i kjettingen og tenker, tror og håper at snart, snart strammes strengen og lenka så bikkja bakser i bakken. Og du løper og løper, jorda rundt, mens du h ø rer den helvetes bikkja pese deg i nakken med raslingen fra løpestrengen. Til slutt skjønner du endelig spøken med løpestrengen, du skjønner at du er dømt til å tape for bikkja Gud har satt ut etter deg. Kampen er fikset. Og du er den som har fått betalt for å legge deg ned. Det er bare å vente på tegnet. Som kommer når du endelig har rømt til Vesleby og tror Guds bikkje har glemt deg et stakkars øyeblikk. Da røsker den plutselig tak i søsteren din mens du sover. Det er ikke godt å si akkurat n å r du blir oppmerksom på at den løper bak deg der. Plutselig oppdager du det, kanskje du er nitten, tjue eller tredve, det går plutselig opp for deg, på et eller annet tidspunkt er vel alle klar over det, men det går opp for deg, på o r d e n t l i g. Fra da av går det knapt en dag uten at du tenker på det. Men nå v e i t jeg at døden står der, at jeg går ned for telling hvis jeg ikke gjør noe. Og at det ikke finnes den ting jeg kan gjøre med det. Jeg er i djevelens munn, og han lukker den slafsende kjeften rundt meg.

Da vet du det, Storemann. Jeg vet jeg skal møte døden, men ikke om jeg skal møte deg. Hvis du som sagt ikke har glemt meg. Og det skulle faen meg v æ re typisk. Du har tydeligvis gitt deg til kjenne hos s ø s t e ren min, men vi er faktisk to, bare så du vet det. Tror du meg ikke, så får du slå opp i boka di. Hvis du trenger et hint, får du slå opp under spøk og sprell. Men dette er siste tjangs, hører du det?! Jeg sitter her nå og venter på deg, og for å være helt ærlig tror jeg dette er siste tjangs, jeg har ikke akkurat for vane å ramle innom her av fri vilje. Statistikken er ikke akkurat på min side, verken på den ene eller den andre måten. Så hvis du har tenkt å vise deg for meg, er det nå det gjelder, Storemann. Men gidder du ikke å bry deg om meg, kan du kanskje gi søsteren min en hjelpende hånd. Det er riktig nok hun som tror, ikke jeg. Så jeg sitter her en stund til, og døser av, mens presten preker, så kan du komme og gi meg et prikk i skulderen. Eller hvordan du måtte velge å gjøre det, jeg har ikke dårlig tid. Bare kom. Hvis ikke rusler jeg tilbake til Sukkertoppen og finner f rem kjøttøksa. Jeg er ikke redd, jeg er klar til å riste av meg hva det skulle være.

STOREBY

M R . K I N G

dagen mr. k i n g , den beinløse halliken, entret livet vårt, hadde vi sittet og ventet i lugaren til båten var tømt for folk og det knapt var liv igjen på kaia. Men da vi endelig gikk ned landgangen til kaia i Store - b y, med den sure vinden mot kroppen vår, skled døra til den store, svarte bilen opp. Og Mr. King vinket til oss fra baksetet med et stort smil. Ved siden av bildøra sto den største svartingen jeg hadde sett. Også han bare tenner og smil.

– Mr. King vil gjerne tilby dere skyss, sa han.

– Veit ikke helt, sa jeg etter en stund. – Hvem er egentlig Mr. King?

– Mr. King sitter i bilen, sa svartingen og pekte med hånden.

Vi rusla bort til bilen. Ambassadeur sto det i fine skinnende bokstaver, de var vanskelige å lese, diskré plassert på bagasjelokket.

– Mine damer! sa Mr. King og slo ut med arm e n e . Kjeppen liggende i setet ved siden av ham like ved en blomsterbukett og en utdatert avis med en notis som bar nyheten om at vi var på vei. Mr. King i den grå og svart-stripete dressen og hatten i den ene hånden.

– Unnskyld, hvisket jeg, – nå harre seg sånn at det faktisk er dame og herre…

M r. King så på meg. I mangel av papirer, de hadde så godt som smuldret opp mens vi var ute og reiste før de til slutt forsvant da vi ble kastet ut av det siste hotellet, hadde jeg kledd meg opp i en av Bettys kjoler for å gjøre det mindre vanskelig med immigrasjonsmyndighetene. For i møte med en medisinsk sensasjon som oss later det til at enhver vil gjøre seg til lege og undersøke om man virkelig har med et av Guds luner å gjøre. Mann og kvinne spleisa sammen. Og uten de nødvendige papirer til å forklare tragedien var det bare å ta høyde for at folkene på immigrasjonskontoret neppe ville behandle oss særlig annerledes enn folk flest. Alt i vitenskapens navn. Nei, da var det like greit å heller bite i seg skammen, dra på seg kjolen og se så vanlig ut som et sett med sammenspleisa tvillinger kan. Noen ekstra dress Betty kunne bruke hadde jeg uansett ikke, da den var pantsatt for å kjøpe et par flasker til trøst på turen over, eller så langt det rakk.

– Så det er sant …, hvisket han. – Fantastisk! Earl, antar jeg?

Jeg nikket. Mr. King tok av seg hansken og strakk ut hånden. Forsiktig stakk jeg hodet innenfor kupeen og tok ham i hånden. Først da oppdaget jeg de manglende beina.

– Og dette er Betty, la jeg til og tok de nødvendige skritt bakover slik at vi kunne få snudd oss og Betty fikk strukket frem hånden med et forsiktig kneis i knærne. Så godt som stum slik hun pleier å være når hun mistrives. Men det kunne like godt skyldes at jeg takket ja til et tilbud om brennevin kvelden før. Det er nok av folk som vil drikke med en sånn som meg, og jeg hadde drukket ganske tett hele turen over. For å kjempe mot sjøsyken og frykten for alt det som kunne skje når vi endelig kom i havn. Men Betty sa pent lite ellers også, og særlig hvis hun følte seg utrygg og nervøs. Med mindre Gud satte på krana, da kunne det renne ut av henne i timevis. Følelsen, hvor svak den enn var, av Mr. Kings lepper mot Bettys hånd (for så vidt hennes eneste, imellom oss har vi bare min venstre), fikk hårene mine til å reise seg. Mest fordi det kom så brått på meg siden jeg sto med ryggen til. Og fordi jeg i øyeblikket var opptatt av å mønstre bevegelsene til de uniformerte mennene et stykke bortenfor bilen.

– Svartingen nevnte noe om skyss, sa jeg da vi endelig fikk snudd oss igjen.

– Det stemmer. Hopp inn! Mr. King skjøv seg bort - etter setet på armen og med stumpene skrått i stiv vinkel opp foran seg.

– Jeg er redd vi må vente til jeg og Betty har ordna oss. Noe som kan ta litt tid, du skjønner … vi hakke papirer, det skukke vært no problem egentlig, men de forsvant på veien, og det har tatt oss noen år å komme hjem …

– Åh, det skal du ikke bekymre deg for, Earl. Vi er bare glade for at dere er tilbake. Beklager at det ikke ble stelt i stand en bedre mottagelse, vi har ventet lenge på dere må du skjønne, men med dette været var det vanskelig å få med seg alle sammen … Men jeg kan love deg at før dagen er omme skal du og søstra di få en mottagelse dere sent vil glemme. – Åh, javel, sa jeg og kremtet. – Alt er i den skjønneste orden. Men hvis du absolutt vil, og det kan jeg som gentleman skjønne at er ønskelig, kan vi godt vente til dere har gått igjennom alle form a l i t e t e r. Bevares. Det vil jo selvfølgelig være synd å gjøre selskapet urolig på grunn av noen detaljer som allerede er tatt hånd om, men for all del. Vi kan vente. Men da burde vi kanskje gi beskjed til alle som venter oss på festen.

– På festen?

– Vi har stelt i stand en fest til dere, må du skjønne! Mr. King kikket opp fra lommeuret.

Betty var begynt å bli virkelig fortvilet. Hun ytret ikke et ord, men jeg kjente det av måten hun stadig skiftet beinstilling og vred seg på. Stum. Dessuten gikk det bølger av kvalme gjennom kroppen hennes. Jeg fikk et glimt av meg selv i den blankpolerte lakken til Mr. Kings bil, og synet var ikke særlig overbevisende. Kjolen var en av Bettys mest utrangerte, og sminken var på ingen måte lagt med stø hånd. Det så ut som et dårlig sammenrasket kostyme, og skoene holdt på å ta livet av meg. Øynene mine som smale svartmalte, søvntunge grisefitter, den tverre underleppa og håret i floker under den idiotiske hatten Betty hadde trukket over hodet på meg i siste liten. – Ok, Mister … Mister King, men jeg må nok ta en prat med søstra mi.

– Selvfølgelig, svarte han smilende før han lutet nakken og kikket gjennom fro n t ruta bort på de uniformkledde mennene og så opp på meg igjen. – Selvfølgelig. Vi vaklet bort fra bilen, jeg snublet på de uvante hælene. Men Betty var det, som vanlig, ikke mulig å få en lyd ut av. Hun sto stiv som en pinne med hånden hvitknoket av engstelse. Så begynte hun å gråte. Noe som ikke kom som noen særlig stor overraskelse.

– Hva virru?! gjentok jeg. – Det er noe som stinker her, jeg veit ikke helt hva, men vi må bestemme oss ganske så raskt. Jeg kanke love deg at alt kommer te å gå så bra hos immigrasjonen … Vi har vært borte altfor lenge, vi hakke papirer og ikke er det sikkert at de har papirer lenger heller. Skjønneru?! Hva denne fyren snakker om aner jeg ikke, kanskje vil’n hjelpe oss … Kanskje er han enda en sjuking og en lurendreier, men jeg gidder ikke å bestemme dette aleine. Hører du?!

Betty ga knapt en lyd fra seg. Hun bare hikstet. Jeg pustet tungt én gang, så tok jeg et skritt i retning bilen. – Neineinei, hvisket hun.

– Hva nei? Kom igjen!

Betty sa ingenting. En av de uniformerte mennene skjøv lua tilbake på hodet med pekefingeren og kikket bort på oss. Med Betty urørlig og stiv som en stokk slet jeg oss tilbake til bilen og presset henne strittende inn i baksetet. Sjåføren lukket døra. Og med Betty mellom meg og Mr. King i baksetet kjørt e bilen raskt ut fra havna og inn mot byen.

– Fint, sa Mr. King og så satt vi der helt stille uten å si noe.

– Beklager å si’re, men jeg trur søstra mi kommer til å bli dårlig snart, så kanskje vi burde stoppe om det er mulig. Vikke at hu skal ramponere det fine trekket i bilen din, mister.

Ganske raskt tryllet Mr. King frem en pose fra en av de små lommene i ryggen på setet foran seg. Og Betty tømte seg mens jeg gjorde mitt beste for å holde mitt på innsiden. Mr. King skulte forbløffet mens han klamre t seg fast til hendelen over bildøra og strøk henne forsiktig over ryggen med den ledige høyrearmen.

– Kassa vår, skrek hun plutselig. – Bildene og teppet!

– K j æ re deg, det skal du ikke tenke på, sjåføren la alt sammen i bagasjerommet og der ligger det trygt. Se her! Jeg har kjøpt blomster til deg.

Riktig nok hadde vi klart å få med oss en koffert og en skipssekk om bord. Med de nødvendigste tingene vi trengte, og noen få av de kjæreste eiendelene våre. Men den største kassa sto fortsatt igjen i lasterommet om bord. I den lå sceneteppet vårt, alle plakatene, Bettys frierbrev, som hun aldri svarte på men likevel sparte, noen ringer og en lapp som foreldrene v å re etterlot oss med da de forsvant. Dessuten alle bildene våre. Alt vi hadde opplevd på godt og vondt den tida vi hadde vært over dammen. Og uten dem var det nesten som om vi ikke eksisterte.

– Ingen grunn til bekymring, jeg skal sende noen ned for å ordne det straks vi er fremme.

Men det var absolutt grunn til bekymring, og den kassa skulle la vente på seg. Og hvor mye han enn pakket det inn i gode ord og fakter, var det Betty den beinløse halliken egentlig var i skjørtene på. Fra sekundet vi gikk av båten og satte føttene på land. Ikke vil jeg være for hard med ham heller, han ga oss tak over hodet og mat på bordet den tida vi holdt til hos ham. I Mr. Kings verge bodde vi i hvert fall ikke på gata, og standarden var det lite å utsette på den første tida. Og hadde det ikke vært for Mr. King, ville vi aldri hatt gleden av å bli kjent med Caugher, Frehley og Onkel Rust. Og skal rett være rett, må jeg ta noe av skylden selv for at det senere surnet seg til mellom oss og Mr. King.

Foreløpig satt vi i bilen på vei mot alt sammen. Mr. King kikket bort på meg.

– Si meg, er du en spastiker, Earl?

– Nei.

– Så alt er ok med deg?

– Joda, for så vidt. Åssen det?

– Nei … For den hånda di gikk som en propell frem til du satte deg inn i bilen.

– Åja, nei det skjer av og til, ække noe jeg kan gjøre til eller fra med det, mister, sånn erre bare av og til med oss.

– Hm, jeg får ordne det slik at en lege får sett på d e re en av dagene. Dere kan jo ikke gå rundt slik heller, det kan jo umulig være av det gode. Kanskje jeg kan få ordnet noe medisin til dere.

– Jo kanskje det, jeg får høre med Betty, hun er ikke så begeistra for doktorer og slikt, skjønner du. Vi har blitt grundig undersøkt fra før, for å si det på den måten.

Jeg hadde ikke merket noen ting. Men da Mr. King nevnte det, kjente jeg at følelsen i hånden nå gradvis kom tilbake, litt etter litt. Jeg åpnet og lukket neven og kjente blodet strømme tilbake i fingrene. Det var ikke første gang den oppførte seg slik. På vei over dammen hadde den dessuten gitt seg til kjenne flere ganger, oftere og oftere, spesielt når vi fikk sprit i kroppen. Men jeg hadde ingen intensjoner om å røpe noe som helst om hånden eller t i n g e s t e n. Det fikk vente, tenkte jeg, til jeg visste mer om Mr. King og hva han tok oss med til. Det var også siste gang på lenge den ga seg til kjenne på denne måten. Og når alt kom til alt, var det neppe det dummeste jeg gjorde heller. Mye dumt gjorde jeg den tida vi tilbrakte hos Mr. King, men å holde kjeft om tingesten var definitivt ikke en av dem.

GOD MOTTAKELSE: - Burlesk og mørk fabel, <a href="http://www.dagbladet.no/kultur/2004/12/06/416675.html">mente Dagbladet</a> om Lars Ramslies siste roman.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media