Anmeldelse: Lana Del Rey - «Blue Banisters»

Uhåndgripelig og fascinerende

Lana Del Rey med sitt andre album på ett år.

NYTT ALBUM: Lana del Rey.
NYTT ALBUM: Lana del Rey. Vis mer
Publisert

«Blue Banisters»

Lana Del Rey

Pop

Utgitt: 2021
Plateselskap: Interscope

«Slutter ikke å begeistre»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Det skal ikke stå på produktiviteten til Lana Del Rey, selv om hun vanen tro virker sånn passe fornøyd med tilværelsen. «Blue Banisters» er sangerens åttende plate siden debuten «Lana Del Rey» (2010), og hennes andre i år.

Som vanlig handler det om trøblete kjærlighet, partnerproblemer og en ellers, tilsynelatende, uutholdelig grå hverdag. Ikke overraskende forsterket av båten vi alle har befunnet oss i det siste halvannet året.

«Grenadine quarantine, I like you a lotIt's L.A., "Hey" on Zoom, Target parking lot / And if this is the end, I want a boyfriend / Someone to eat ice cream with and watch television / Or walk home from the mall with 'Cause what I really meant is when I'm being honest / I'm tired of this shit»

Selv om hun synger om relaterbare problemstilling, er hun sitt sedvanlig distanserte selv, om enn noe mindre glamorøs i uttrykket.

Sparsommelig instrumentering

Oppfølgeren til «Chemtrails Over the Country Club» er mer sparsommelig arrangementsmessig. Hun er stort sett mer eller mindre alene med flygelet. Den tidvis prangende instrumenteringen fra tidligere glimrer med sitt fravær her.

Det krever mer av låtmaterialet og henne som formidler, noe hun i all hovedsak ikke har problemer med.

Både «Text Book», «Black Bathing Suite» og tittelkuttet, «Blue Banisters» er alle gåtefulle, mørkromantiske stykker som løser seg opp som en brusende dispril i et vannglass, og siver ut i årene dine med sin sedative kraft. Akkompagnert av tekstlinjer som er klare i talen, men som du aldri vet helt hva du skal lese inn i.

Mørk humor

Denne dualiteten mellom gravalvor og potensiell mørk humor er noe av det som gjør henne uhåndgripelig og fascinerende. I tillegg har hun sitt helt særegne tonespråk som gir henne en unikhet som gjør at hun ikke slutter å begeistre. Hør bare avsluttende, «Sweet Carolina».

Når det er sagt, så er det ikke alt hun har drinken som kjennes like berusende. Låter som «Nectar of the Gods» og «Violets for Roses» kjennes mer som søvndyssende transportetapper enn noe annet.

Når det er sagt så er «Blue Banisters» ikke et kapittel man flikker raskt gjennom, selv om det kanskje hadde tålt en runde til med korrektur.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer