Uheldig lovforslag

Nå vasser politikerne våre ut i den norske ytringsfrihetens hengemyr igjen. Som vanlig, når de er i opphisset stemning, vil de øyeblikkelig vedta en lov. Nå vil de forby betalt agitasjon for politiske holdninger og livssyn i fjernsyn - og vel også i radio. Men er det så klokt?

Fremskrittspartiets tafatte forsøk under valgkampen i fjor, der deres budskap kom i TV2 sammen med lettøl, Libresse og Libero, ble stanset av Forbrukerombudet. TV2 anket avgjørelsen inn for Markedsrådet, som har slått fast at vi ikke har noen lovhjemmel for å forby politisk reklame i fjernsynet.

  • Dermed er motkreftene sluppet løs. Det rapporteres om en bastant majoritet i Stortinget som bare venter på Ap's forslag og medieministerens anbefalinger, slik at den kan komme med sitt forbud før sommerferien.
  • Selvsagt er det grunn til å frykte det verste fra reklamebyråene. Hvor usaklig, populistisk og vulgær en slik reklame vil bli, kan vi kanskje få anledning til å se eksempler på under vårens lønnsforhandlinger.
  • Det må altså vedtas en ny lov, men er det så klokt? Etter mange års arbeid ble det endelig nedsatt en kommisjon til å gjennomgå vår skjøre og uklare ytringsfrihet. En av dens hovedoppgaver er å se på norsk lovgivning i forhold til Grunnlovens paragraf 100 om ytringsfriheten. Hovedgrunnen til den delen av oppdraget er blant annet at norske lovgivere ikke har tatt prinsippet om at ingen lov skal være i uoverensstemmelse med Grunnloven alvorlig. Nå vil de altså gjøre den samme feilen igjen, bare et snaut år før de får den grunnleggende, omfattende og prinsipielle betenkningen de har bedt om fra en kommisjon som har stor tillit i alle leirer.

Som vanlig er politikerne skremt av mulighetene for det ubehagelige. Politikerne vil selv styre debatten og ikke overlate den til sjarlataner i reklamebyråene. Selv innen reklamebransjen uttrykker man bekymring for kvaliteten på reklamebudskapene. En sjelden selverkjennelse i det miljøet. Enkelte derfra har jo også både tjent penger og profilering på å utforme nettopp partienes budskap.

Selvsagt er det fare for at små og fattige partier og organisasjoner ikke vil få råd til å være med på denne agitasjonskarusellen. Selvsagt kan det finnes flere argumenter for å slippe ubehaget med mer «reklame». De samme argumentene må også brukes mot politisk reklame i aviser og på plakater. Skal det være likhet for loven, må vi også tåle det i fjernsynet, liksom vi etter hvert også må finne oss i å snuble i det på Internett.