Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Uhelse skapt av helsevesenet

Hvordan kunne det komme så langt at jeg begynte å tenke på uførepensjonering?

PASSER IKKE INN: «Tapere i dette systemet er pasienter med smerteproblematikker som ikke lett lar seg avgrense,» skriver artikkelforfatteren. Modell av ryggsøyle. Foto: Ole C. H. Thomassen
PASSER IKKE INN: «Tapere i dette systemet er pasienter med smerteproblematikker som ikke lett lar seg avgrense,» skriver artikkelforfatteren. Modell av ryggsøyle. Foto: Ole C. H. Thomassen Vis mer

Helsevesenet bidrar til sykdom og uførhet. Min erfaring fra kontakt med helsevesenet tilsier det. Og jeg har ingen grunn til å tro at mine erfaringer er unike. Det handler om en muskel-skjelett lidelse svært mange har, ryggproblemer. Ifølge Arbeidstilsynet utgjør plager i muskel- og skjelettsystemet mellom 40 og 50 prosent av de totale sykefraværstilfellene, og ryggproblemer er den største enkeltårsaken. En skulle derfor tro at helsevesenet hadde høyt fokus på, god kunnskap om slike lidelser, og arbeidet hardt for at ryggproblemer ikke skal resultere i kroniske plager og uførepensjonering.

Etter 23 år med konstante ryggsmerter, begynte jeg å tro at jeg ikke ville kunne stå i arbeidslivet til pensjonsalderen. Plagene mine hadde forverret seg. Det som begynte med «bare» ryggvondt, hadde utviklet seg til en vond skulder, en vond albue, og til vonde knær. I dag har jeg vesentlig mindre smerter, men det skyldes ikke min nokså omfattende kontakt med helsevesenet. Så hvordan kunne det komme så langt at jeg begynte å tenke på uførepensjonering?

Min erfaring er at helsevesenet styrte meg inn i en slik situasjon. Jeg tror det skyldes to forhold. Det ene handler om kunnskap. Det andre handler om helsevesenets organisering. Til det første, hvilken kunnskap er det leger og fysioterapeuter tar i bruk når de møter en pasient med ryggproblemer og muskelsmerter? Min nesten gjennomgående erfaring med leger og fysioterapeuter er at de først og fremst er opptatt av symptomer, og diagnostiserer og behandler de som separate lidelser. Med min vonde skulder har jeg møtt fysioterapeuter som rekvirerer øvelser for skuldra som skal gjøres fire ganger i uken, øvelser fra en halv time til en time hver gang. Det kan kanskje høres overkommelig ut, men når øvelser for de «andre» lidelsene mine, rygg og knær, også skal gjøres, blir det til sammen mange øvelser.

Merethe Giertsen.
Merethe Giertsen. Vis mer

Å forholde seg til denne mengden av øvelser er utfordrende og stresskapende, fordi alle øvelsene skal gjøres i et døgn som også inneholder andre aktiviteter, en jobb, og hvile. Men sjelden har jeg møtt noen som forholder seg til at det her faktisk er tale om ett menneske, og en kropp. Det er for meg paradoksalt at i møtet med helsevesenet er det bare meg som tar et ansvar for min kropp. Dette er også noe jeg for øvrig er blitt tvunget til å gjøre, for å tenke ut strategier for å sette grenser i forhold til forventninger de ulike delene av helsevesenet retter mot meg. Så hvorfor er det ingen som tar ansvar for hele kroppen og hele smertebildet?

Jeg er særlig forundret over å ha gjort disse erfaringene når det her er snakk om en muskel-skjelett lidelse. Å ikke se muskelsmerter i ulike kroppsdeler i sammenheng med hverandre, framstår for meg som inkompetanse i forhold til den kunnskap vi i dag har om muskler og smerter. Som pasient stiller jeg derfor spørsmålet om hvordan leger og fysioterapeuter lærer om muskel-skjelett lidelser? Er det slik at de lærer om én og én muskelgruppe, og en og en kroppsdel? Hvis det stemmer, så er min erfaring at de gjør det de har lært. Er det ikke slik, men at de og lærer om hvordan muskler i hele kroppen henger sammen, og kan resulterer i smerter nokså langt fra der en viktig årsak til smertene sitter, så gjør de i så fall ikke det de har lært. Om utdanningene er for dårlige på kunnskapsformidling om muskel-skjelett lidelser, eller om det er praksisene i helsefeltet som vanskeliggjør en mer helhetlig forståelse av kroppen, leder det over til det jeg foreslår som det andre forholdet jeg tror har en særlig uheldig effekt på oss med rygg- og muskelproblematikker, nemlig hvordan helsevesenet er organisert.

Med innføringen av styringssystemet New Public Management fra begynnelsen av 1990-tallet, preger markedsmekanismer nå driften av det offentlige helsevesen. I likhet med kommersielle virksomheter, er effektivisering og kvantitet sentrale rettesnorer. Det er vel dokumentert at de pasienter som er minst lønnsomme er de kronisk syke. De blir værende for lenge. Og det er uheldig i forhold til det stykkprissystem som er innført i helsesektoren. Det innebærer at de med enkle problematikker, som lett lar seg løse, er de mest innbringende. De kan raskt faktureres ut, og dermed gi plass til en ny pasient. Ikke få ganger er jeg hos fastlegen blitt møtt med at tiden nå er ute. Når mine smerter tiltok, tiltok også denne uttalelsen fra fastlegen. Der var ikke mer tid, enn tid til én problematikk. Jeg kunne få ny time om 2- 3 uker for min neste problematikk. Da er det heller ikke underlig at legen ikke ser at tilsynelatende ulike smertetilstander kan ha sammenheng med hverandre, og bør behandles som det, når time hos fastlege bare har rom for en avgrenset problematikk.

Det som har bidratt til en vesentlig bedring av min helsetilstand, det vil si reduserte smerter, begynte med googling på Internett. Der kom jeg over en artikkel om en muskel som heter piriformis. Den ligger ved isjiasnerven, og er den stram, kan den gi en rekke ulike smertesymptomer. Disse kjente jeg meg igjen i. Videre sto det i artikkelen at om man masserer denne, og omkringliggende muskulatur i rumpeballene, kan det føre til vesentlig mindre smerte etter bare et par dager. Siden denne oppdagelsen har jeg nå vesentlig mindre smerter.

Jeg predikerer ikke dette som en kjapp løsning for alle med ryggvondt. Men det som jo resulterer i redusert livskvalitet, sykemeldinger og uførhet, er smerter. Så hvorfor har ingen nevnt piriformis for meg? Jeg tror det har sammenheng med både manglende kunnskap om muskelsmerter, og ikke minst med måten helsevesenet er organisert på:

Som pasienter er vi blitt kunder, og fastlegen blir opptatt av å ekspedere våre henvendelser raskest mulig. Enkle symptomangivelser, basert på det pasienten selv oppgir, blir lettere, og raskere, å gi. Når du kommer videre til fysioterapeuten skal dette, og akkurat dette behandles, fordi fysioterapeuten skal rapportere tilbake resultater av den behandling som er gjort i forhold til den problemstilling legen har formulert. Tapere i dette systemet er pasienter med smerteproblematikker som ikke lett lar seg avgrense. Hvis mine erfaringer ikke er unike tilsier det at helsevesenet er årsak til en ikke ubetydelig andel av sykefraværsstatistikken.

Følg oss på Twitter
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media