Uholdbar kirke kritikk

Det er på tide at Human-Etisk Forbund tar folks egne valg på alvor, skriver Trond Bakkevig.

«UTGÅTT VERDIGRUNNLAG»

, har Lars Gule som overskrift på en artikkel (Dgbl 13.4.04). Gule mener at verdigrunnlaget for den norske stat bør endres og at kirkens rolle er utspilt. I artikkelen hentes argumentene dels fra meningsmålinger og dels fra prinsipielle overveielser. Det blir en argumentblanding som langt fra er overbevisende.

Vi som er prester i Den norske kirke, samtaler med ca. åtti prosent av dem som føder barn i Norge. Når noen melder til prestekontoret at de ønsker å døpe sitt barn, gjøres det også en avtale om samtale med presten. Ofte skjer det ved hjemmebesøk, av og til kommer foreldrene på prestekontoret, og i noen tilfeller blir det arrangert et lite kurs for flere foreldrepar. Samtalene dreier seg delvis om dåpsritualet og det som skjer i kirken. Delvis dreier det seg om foreldrenes forventninger til det som skal skje. Ofte utvikler det seg til en samtale om tro og tvil. Undersøkelser har vist at dette er samtaler som fungerer godt. De er ønsket av foreldrene.

GULE BRUKER TALL

fra meningsmålinger for å si noe om det norske folks livssynstilhørighet. Det er tall som vanskelig å forene med det vi som prester og menigheter opplever som den virkelige virkeligheten. Samtalene med åtti prosent av foreldrene forteller oss at tradisjon, besteforeldre og slektens forventninger ikke lenger er argumenter for å bære barnet til dåp. Foreldrene vet at de har et valg mellom dåp, en borgerlig navnefest eller ingen markering.

Gule tyr til meningsmålinger i stedet for å forholde seg til de valg folk faktisk gjør. Det Gule egentlig sier er: «Folk gjør en ting, men mener egentlig noe annet!» Det røper det en paternalistisk holdning til enkeltmennesker. På tross av meningsmålingene, gjør ikke folk det Human-Etisk Forbund håper de skal gjøre. De bærer barn til dåp og forblir medlemmer i Den norske kirke. Da bør Human-Etisk Forbund også slutte å opptre som om de forvalter innsikten om folkets egentlige livssynsvalg. På tross av det Gule sier, har over åtti prosent av dem som bor i Norge valgt en tilknytning til Den norske kirke. Det er på tide at Human-Etisk Forbund tar folks egne valg på alvor.

Bombastisk slår Gule fast at «kirken er blitt et tomt ritualskall». Dette sier han til tross for at han sikkert vet at det knapt er noen annen bevegelse eller organisasjon som er i nærheten av den oppslutning som Den norske kirke har. På en vanlig søndag i sommerhalvåret er det langt flere mennesker i kirken enn på fotballkamp. I fjor var det godt over fem hundre tusen mennesker til gudstjeneste i Oslo by. Nesten hundre tusen var med i regelmessige tiltak for barn og unge. Nesten hundre tusen var på konserter i kirkene.

Gule vet sikkert også fra sine Midt-Østenstudier at folks daglige oppslutning om religiøse seremonier varierer med de forhold de lever under. Vi som samtaler med mennesker om dåp og begravelse, vet at kirkens troverdighet i livs- og dødsritualene, er helt avhengig av at den har et troverdig nærvær i lokalsamfunnet og folks dagligliv.

GULE TREKKER EN

linje fra sine overveielser omkring ulike meningsmålinger til en påstand om at «kirkens verdihegemoni har brutt sammen». Som en konsekvens av dette mener han at Grunnlovens §2 bør endres fordi den angivelig uttrykker den norske statsverdigrunnlag. Det er ingen tvil om at denne paragrafen har en viktig symbolsk betydning. For mange mennesker er den et uttrykk for at Norge er et kristent land. Rent juridisk er det midlertid intet hold i Gules oppfatning av denne paragrafen. Etter Høyesterettsdommen mot Børre Knudsen er den bare å forstå slik at den regulerer statens forhold til Den norske kirke. Den har ingen juridisk betydning verken for politikk eller annet lovverk i Norge. Heller ikke fra kirkelig hold finnes det noen tanke om at den skal kunne brukes for å legge press på norsk lovgivning eller politikk. Fra kirkens side vet vi svært godt at det eneste som duger i en politisk strid er de argumenter som er slik begrunnet at de kan vinne almen oppslutning.

Gule ser ut til å tro at Human-Etisk Forbund kan bevege seg fritt og utvunget mellom på den ene side å opptre som et livssynssamfunn med navnefester, konfirmasjon, vigselsrett og begravelser, og på den andre side å opptre som en vokter av et livssynsnøytralt offentlig rom. Tilfeldigvis er det også slik at de fellesverdier som skal finnes i dette angivelig livssynsnøytrale offentlige rommet er identiske med dem Human-Etisk Forbund står for. I kraft av dette har vi den senere tid også sett at flere av forbundets ledere har begynt å opptre som overdommere i forhold til andre livssyn, jfr. Fragells og Gules utspill mot Islam. For Human-Etisk Forbunds troverdighet ville det være best om de tok konsekvensen av at de ganske enkelt er ett av flere livssynssamfunn i dette landet.

HUMAN-ETISK

Forbund har en egen begrunnelse for hvorfor de synes at menneskerettighetene er et egnet verdigrunnlag for den norske stat. Begrunnelsen har støtte i et livssyn. Der er et menneskesyn som på noen punkter er sammenfallende med kirkens. På andre punkter er det avvikende. Kirken har sin egen begrunnelse for støtte til menneskerettighetene. Vi ser ingen motsetning mellom den evangelisk-lutherske religion og menneskerettighetene. Det vil alltid være en sammenhengen mellom verdisyn, menneskesyn og livssyn. Et utsagn eller en verdiytring blir ikke livssynsmessig nøytralt om man fjerner henvisninger til religiøse overbevisninger.

Human-Etisk Forbund må finne seg i at vi møtes på det felles torv hvor alle har med seg sine verdier og livssynsmessige standpunkter. På dette torvet kan vi strides og diskutere. Sannsynligvis vil vi kunne finne frem til de felles verdier som må prege lovgivning og det politiske system. Det har vi har gjort i det norske demokratiet. Men på dette torvet må vi kunne leve med at alle våre begrunnelser, alle ulike religiøse synspunkter er synlige og lett tilgjengelige.

Det norske samfunn kan godt tåle et offentlig rom hvor vi lever med en åpen livssynspluralisme. I dette rommet er Den norske kirke og det norske folk vevet sammen gjennom en lang historie. Den historien er ikke slutt. Det verdigrunnlag det norske folk har fått med seg gjennom kristendommens lange historie her, er etterhvert også vevet sammen med det verdigrunnlag som menneskerettighetene er.

Jeg tror det er nødvendig med en omforming av Grunnlovens §2 for tydeligere å uttrykke at det finnes et verdigrunnlag for den norske stat. Da vil det være naturlig at en slik paragraf kombinerer et uttrykk for den arv det kristne verdigrunnlag har gitt oss og de innsikter den moderne menneskerettstenkning gir oss.