Uholdbar krisepakke

Den siste uken var preget av krisepakker til finansnæringen. Regjeringer i hele den vestlige verden har både sprøytet inn penger og gitt garantier. Også den norske regjeringen har vist handlekraft med sine tiltak. Finansnæringen er fornøyd, børsene stiger og Stortinget har ikke annet valg enn strø sand på Regjeringens pakke. Men er det så idyllisk? Er det uten videre uproblematisk at Regjeringen sammen med et fåtall opposisjonspolitikere i løpet av en søndag ettermiddag disponerer over verdier som nærmer seg et halvt års statsbudsjett? Kan det være at den panikkpregede hastverksstemningen som er pisket opp setter demokratiet på sidelinjen og fører til løsninger som på lengre sikt viser seg uholdbare?

Vi står i følge Kristin Halvorsen overfor to kriser i finanssektoren, en kredittkrise og en finanskrise. Kredittkrisen går ut på at bankvesenet ikke fungerer som det skal fordi tilliten mellom aktørene er borte. Finanskrisen dreier seg om enorme tap i finansvesenet grunnet grådighet, lureri og elendig bankhåndverk. Nye ord dekker ofte over gamle realiteter – hva er det egentlig snakk om ut over manglende likviditet og soliditet? Årsakene til slike tilstander kan som kjent være mange.

Slik de norske tiltakene presenteres av Regjeringen og Norges Bank dreier det seg ikke om å overføre penger til bankene. Statsobligasjoner skal styrke kredittverdigheten til og kredittvurderingen av de norske bankene slik at de lettere kan få lån i et pengemarked som har sluttet å fungere. At markedet ikke fungerer av seg selv er vel uttrykk for at alle aktørene i markedet for tiden mangler kredittverdighet. Realiteten er dermed at gjennom forskjellige former for garantier og lån skal staten gjøre det mulig for enheter som i dag av forskjellige grunner mangler kredittverdighet å ta opp lån i markedet..

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er store summer det er snakk om. 350 milliarder tilsvarer omtrent det som staten skal bruke på trygder og helse samlet sett til neste år. Staten stiller med andre ord verdien av ett års helse og trygd for alle nordmenn til disposisjon for bankene uten å kreve noe igjen.

Den underliggende årsaken til finanskrisen er måten finansøkonomien har fått utvikle seg uavhengig av realøkonomien. Vi har fått høyt oppdrevne børsverdier og stadig mer kreative finansielle instrumenter som har blitt markedsført aggressivt. Motstykket til USAs «subprime»-lån til fattige husholdninger har vi «rentebytteavtaler» og «strukturerte spareprodukter» markedsført til Terrakommuner og vanlige lønnstakere. Den gode inntjeningen til norske banker som finansministeren skryter av skyldes ikke at ledelsen i norske banker har vært mer ansvarlige enn de i andre land, bare at de foreløpig ikke har hatt samme uflaksen.

Grunnen til at utviklingen har vært mulig, er avreguleringen av kredittmarkedet som alle de vestlige landene gjennomførte fra midten av nittenåttitallet. Dette har åpnet for finanskapitalen til å utvikle stadig mer kunstige produkter med muligheten for luftige gevinster uten tilknyting til reell verdiskapning. Konsentrasjoner i næringen har ført til så store enheter at ingen lands kredittilsyn har hatt mulighet for å føre reell kontroll.

Det første offeret for finanskrisen i Norge ser ut til å bli demokratiet. På en søndag, etter underhåndskonsultasjoner med opposisjonsledere, kunngjør regjeringen dramatiske tiltak på en måte som er egnet til å sette Stortinget i en tvangssituasjon. Hva er grunnlaget for en slik måte å overkjøre den parlamentariske debatten på? Det er ikke likegyldig for vårt demokrati om politiske kompromisser skjer etter en debatt på grunnlag av et forslag fra regjeringen som alle representanter fra stortinget får, eller om det skjer på forhånd i lukkede fora i samtaler mellom regjertingen og utvalgte representanter for opposisjonspartiene. En slik prosess er jo mer lukket enn selv behandlingen av saker av betydning for rikets sikkerhet.

Når forslaget blir fremmet for Stortinget, bør representantene kvinne og manne seg opp og avvise dem på samme måte som sine kolleger i den amerikanske kongressen gjorde. Forslaget bør ikke vedtas uten spørsmål og betingelser.

Viktige spørsmål som bør besvares er hvilke boliglån er det som kan inngå i byttet med staten og hvem skal velge dem ut? Hvilken risiko er det som staten overtar på vegne av fellesskapet? Hva skjer med de som ikke kan betale boliglånene sine på grunn av for eksempel kostnadsøkninger, arbeidsledighet eller sosiale forhold? Hva med de store personlige verdiene som ledere og andre operatører i finansnæringen har tatt ut de siste årene? Hvem får egentlig de pengene som staten eventuelt må ut med? Ligger det noen føringer på hva bankene kan bruke den likviditeten til som de får tilført? Hvilke tiltak skal man inn med i neste runde dersom en slik runde blir nødvendig? Hvilke tiltak planlegger regjeringen for å hindre en ny finanskrise?

Som betingelser for å støtte krisepakker til finansnæringen bør det stilles klare krav om hvordan bankene i sin tur behandler privatpersoner som rammes av krisen. På samme måte som staten ikke spør om næringen selv kan ha medvirket til utviklingen, bør man ikke ta en moralsk tilnærming til de som får personlige problemer med å betjene bolig- eller forbruksgjeld. Effekten av nedgangen i økonomien er like mye uforskyldt for dem som for bankene. Det bør stilles krav om at ingen må få miste sin bolig eller bli støtt ut i fattigdom som følge av finanskrisen. Bankene må ta et hovedansvar for at dette ikke skjer.

Det bør også stilles krav om at regjeringen legger frem klare planer om reregulering av finansnæringen og kapitalmarkedet. I første omgang bør det utredes hvilket handlingsrom Norge har innenfor EØS-regelverket og dette bør utnyttes fullt ut. Samtidig bør regjeringen påta seg å arbeide i internasjonale fora for å få en overnasjonal regulering av finans og kapital for å sikre mot at nasjonenes reelle økonomi på nytt blir truet av uansvarlighet og grådighet i disse næringer.

I en situasjon hvor aksjemarkeder stuper og banker truer med å gå over ende er det viktig å holde hodet kaldt. Regjeringens forslag har preg av panikk hvor den ofrer demokratiet for å redde økonomien. Finansmarkedet raser ikke sammen om Stortinget krever en regulær politisk behandling av forslaget og krever både debatt og endringer før det vedtas. Det vil heller ikke bli større krise av at bankene selv må ta større del av ansvaret og gi forsikringer om at tapene i næringen ikke vil bli skjøvet ned på vanlige folk som sliter med å betale renter og avdrag.