Uhyggelig bra

I «Se deg ikke tilbake!», Karin Fossums andre kriminalroman, blir Annie Holland, 15 år, funnet drept ved et lite tjern. Tilsynelatende var Annie en «vanlig jente», som man gjerne sier, men hvor vanlig er egentlig vanlig?

Førstebetjent Konrad Sejer, lett aldrende, livsklok og livstrøtt, gir seg til å kartlegge Annie Hollands liv. For skal han klare å finne morderen, må han først lære offeret å kjenne.

Det blir en vond oppdagelsesreise, inn i sinnet til et gåtefullt og hjemsøkt lite menneske. Annie bar på skjebnesvangre hemmeligheter. Dessuten hadde hun hatt mye vondt i vente, dersom hun ikke var blitt drept.

Den som vil kose seg med trygg og ufarlig krim, bør sannsynligvis velge en annen forfatter enn Karin Fossum. Det er noe urovekkende, tidvis uhyggelig over «Se deg ikke tilbake!», en uhygge man gjenkjenner fra «Evas øye», hennes forrige kriminalroman. Fossums bøker er ikke sitrende spennende hele tida, selv om de innimellom også er det. Ei heller er de tette og kompakte, her er det godt med rom mellom avsløringene. Men romanene hennes forteller oss noe om skjørheten i våre egne liv, den korte veien mellom trygghet og katastrofe.

Særlig påtrengende blir dette i årets roman. Annie Holland kommer fra et småkoselig rekkehusstrøk, av dem det går tjue av på dusinet i dette landet. Hun er nesten for institusjon å regne i nærmiljøet, for hun har sittet barnevakt hos de aller fleste naboene. Hvem kjenner ikke denne typen grei og pålitelig tenåringsjente fra det virkelige liv? Så bærer hun altså på dyster innsikt og kunnskap, som til slutt tar livet av henne.

Karin Fossum skriver ikke «samfunnskritisk krim» i den snevre betydning av ordet. Her avsløres ikke maktmenneskene. Her åpenbares ikke fordekte politiske strukturer. Her er det hverdagssmenneskene, oss, som kles nakne. Det oppleves langt mer uhyggelig, fordi det blir så urovekkende nært. «Evas øye» var en god roman. «Se deg ikke tilbake!» er faktisk enda bedre.