Uhyggelig fisketur

Velspilt psykologisk thriller fra Australias naturskjønne ødemark.

FILM: Det er noe umiskjennelig australsk over Ray Lawrences film «Jindabyne», til tross for at den er bygget på amerikanske Raymond Carvers novelle «So Much Water So Close to Home», som for øvrig også Robert Altman brukte i «Short Cuts».

Lawrences versjon er tilført en australsk sosial problemstilling, den hvite befolkningens forhold til aboriginene, men det er bruken av australsk natur og ødemark som preger filmen sterkest.

Naturmystikk

Det hviler en slags naturmystikk over bildene, en dragning mot det urørte og for noen hellige landskapet rundt Jindabyne og Snowy Mountains sørøst i Australia. Den spesielle bruken av musikk i filmen understreker også det etniske særpreget.

Men filmen har form som en psykologisk thriller. En ung aboriginerkvinne på vei i bil gjennom det øde landskapet blir passet opp av en einstøing i en svær lastebil.

Kort etter ser man at han dumper det halvnakne liket i en elv der knapt noen ferdes.Men hit kommer fire menn på sin årlige fisketur, anført av bilmekanikeren Stewart (Gabriel Byrne). De finner liket i elva, men avbryter ikke fisketuren. I stedet binder de den døde jentas fot til et tre, for at hun ikke skal forsvinne fra åstedet. Så fisker de videre.

Fordømmelse

Idet de kommer hjem igjen søndag kveld og rapporterer om likfunnet, møtes de med unison fordømmelse av lokalsamfunnet. Særlig er Stewarts kone Claire (Laura Linney) opprørt over mennenes angivelige følelsesløshet. Filmen kretser rundt dette moralske dilemmaet, og fokuserer særlig på menns og kvinners ulike reaksjonsmønstre og følelsesliv.

Uhyggelig fisketur

I tillegg innfører Lawrence som sagt en sidehandling der eventuell rasisme er et tema. Aboriginenes begravelsesritualer spilles ut i kontrast til det harde, pragmatiske og nesten kyniske miljøet blant mennene og deres øl- og fisketurer.

Nifst

På tross av en ganske massiv problematisering er filmen nifst spennende. Seriemorderen og hans bil dukker opp gjentatte ganger og skaper en konstant uhygge. Det er som om karakterene hele tiden blir observert av noen, selv i den ødeste utmark, og uhyggen forsterkes av dramatisk musikk som holder en seer ytterst på stolkanten.