«Vet du egentlig hvordan det høres ut når man knuser kraniet til noen? Som når man slipper en vannmelon i gulvet. Pamm!»

Dette er mantraet, eller skal vi heller si refrenget, i den tyske debutanten Romy Hausmanns creepy og forbløffende gode debut «Elskede barn».

Forsvunnet kvinne

Den åpner med en tilsynelatende dagligdags scene. En kvinne sitter i en sofa og følger sin ektemann med øynene. De har to barn og en katt. Men noe skurrer. Vinduene er sperret med isolasjonsplater, og kvinnen har sterke smerter etter omfattende skader på kroppen. Mangelen på lys utenfra gjør at hun ikke vet om det er natt eller dag. Det er det nemlig ektemannen som bestemmer. Han er et rovdyr, et monster, og hennes eneste ønske er å få drept ham.

Det tar litt tid å komme inn i denne boka, med de mange sprangene og til dels kryptiske scenene. Før den nervepirrende ekteskapsscenen har vi lest et avisoppslag. Det handler om en kvinne som forsvant fjorten år tidligere og fremdeles ikke er funnet.

Deretter kommer en ny scene, fortalt av min favoritt i boka, en eksentrisk tretten år gammel jente kalt Hannah. Hun har nylig ankommet sykehuset med sin bevisstløse og sterkt skadde mor, etter det som synes å ha vært en trafikkulykke. Hannah virker helt uberørt av ulykken, og avslører ikke mer enn navnet sitt. Hun kommer kun med noen kryptiske avsløringer: «Hun gjorde en tabbe, og ville drepe pappaen vår», sier hun om moren, mens hun forsikrer om at broren Jonathan er hjemme og tar seg av blodflekkene på teppet. Hun gjentar også bokas mantra om at det å knuse et kranie er som å høre en vannmelon falle i gulvet.