Uhyggelig god

Endelig en krimbestselger som innfrir forventningene!

GA SEG IKKE: Romy Hausmann skal ha blitt refusert utallige ganger, før hun fikk antatt manuset som ble til denne krimbestselgeren. Foto: CAPPELEN DAMM / ASTRID ECKERT
GA SEG IKKE: Romy Hausmann skal ha blitt refusert utallige ganger, før hun fikk antatt manuset som ble til denne krimbestselgeren. Foto: CAPPELEN DAMM / ASTRID ECKERT Vis mer
Publisert

«Vet du egentlig hvordan det høres ut når man knuser kraniet til noen? Som når man slipper en vannmelon i gulvet. Pamm!»

Dette er mantraet, eller skal vi heller si refrenget, i den tyske debutanten Romy Hausmanns creepy og forbløffende gode debut «Elskede barn».

Forsvunnet kvinne

Den åpner med en tilsynelatende dagligdags scene. En kvinne sitter i en sofa og følger sin ektemann med øynene. De har to barn og en katt. Men noe skurrer. Vinduene er sperret med isolasjonsplater, og kvinnen har sterke smerter etter omfattende skader på kroppen. Mangelen på lys utenfra gjør at hun ikke vet om det er natt eller dag. Det er det nemlig ektemannen som bestemmer. Han er et rovdyr, et monster, og hennes eneste ønske er å få drept ham.

Det tar litt tid å komme inn i denne boka, med de mange sprangene og til dels kryptiske scenene. Før den nervepirrende ekteskapsscenen har vi lest et avisoppslag. Det handler om en kvinne som forsvant fjorten år tidligere og fremdeles ikke er funnet.

Deretter kommer en ny scene, fortalt av min favoritt i boka, en eksentrisk tretten år gammel jente kalt Hannah. Hun har nylig ankommet sykehuset med sin bevisstløse og sterkt skadde mor, etter det som synes å ha vært en trafikkulykke. Hannah virker helt uberørt av ulykken, og avslører ikke mer enn navnet sitt. Hun kommer kun med noen kryptiske avsløringer: «Hun gjorde en tabbe, og ville drepe pappaen vår», sier hun om moren, mens hun forsikrer om at broren Jonathan er hjemme og tar seg av blodflekkene på teppet. Hun gjentar også bokas mantra om at det å knuse et kranie er som å høre en vannmelon falle i gulvet.

Inspirert av Kampusch

Vi skjønner raskt at tematikken er inspirert av blant annet den skrekkinngytende kidnappingen av Natascha Kampusch. Etter hvert får vi en uhyggelig følelse av at fortellerstemmene ikke nødvendigvis er pålitelige. Samtidig lurer vi hele tiden på hvem denne faren er, monstret som skal være drept av sin kone, og som nå ligger der med knust kranie.

Romy Hausmann er fra tidligere Øst-Tyskland, og skal ha blitt refusert utallige ganger før hun fikk antatt denne boka. Den har toppet bestselgerlistene i Tyskland og er solgt til en rekke land. Det er ikke hverdagskost for tysk kriminallitteratur. Men det er velfortjent. Ingenting er som vi tror i denne boka, som best kan beskrives som en psykologisk thriller.

Det er her Hausmann briljerer. Skremmende detaljer pipler fram, spesielt fra Hannah, som forteller om hverdagslige grusomheter med den største selvfølge.

En tredje forteller er faren til kvinnen som forsvant fjorten år tidligere. Beskrivelsen av han og konas hverdag uten datteren er av bokas mange gripende scener. Faren blir nå kalt inn, for det er grunn til å tro at den skadde kvinnen er deres datter, og den underlige jenta deres barnebarn. Avslutningen er overraskende, men i overkant usannsynlig, selv til krim å være.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer