UTSENDT: Private bilder av Shaimaa . Asylbarn utsendt fra Norge til Jemen Foto: Privat
UTSENDT: Private bilder av Shaimaa . Asylbarn utsendt fra Norge til Jemen Foto: PrivatVis mer

Uhyggelig kjøpslåing av mennesker

Innvandring: Når en utlendingslov har som hovedfokus å stenge flest mulig mennesker ute, blir respekten for menneskerettighetene svakere.

Meninger

Det var tungt å følge med på regjeringspartienes forhandlinger om de utviste asylbarnas framtid i Norge. Det var vondt å oppleve at menneskers rett til beskyttelse ble satt opp mot hverandre i forhandlingene om hvem som skal få lov til å bo i vårt lille likestillingsland.

Siden denne regjeringen kom til makten har den foretatt flere endringer i utlendingsloven. Noen av disse kommer til å få alvorlige konsekvenser for norske borgere, den vil svekke rettssikkerheten til mange minoritetskvinner. Budskapet er klart: Utlendinger bør helst ikke komme hit. Ønsker politikerne seg et regelverk som gir oss en inhuman innvandringspolitikk, eller en politikk basert på menneskerettighetsprinsipper?

Da Norge strammet inn innvandringspolitikken på 80-tallet, innførte daværende regjering en 3-års regel i familiegjenforeningssaker. Regelen innebærer at nyankommet ektefelle er avhengig av at ekteskapet holder i tre år for å få permanent oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag. 3-årsregelen er i praksis en 4-årsregel, og det må dokumenteres at ekteskapet fortsatt består når man søker permanent oppholdstillatelse. Dette skaper en ubalanse i maktforholdet mellom ektefellene. Kvinner som opplever fysisk eller psykisk vold i ekteskapet, blir i praksis tvunget til å bli i et voldelig ekteskap i redsel for å bli utvist fra Norge.

MiRA-Senteret har kritisert 3-årsregelen fordi vi mener at loven er kvinneundertrykkende og ikke tar tilstrekkelig hensyn til innvandrerkvinners rettssikkerhet. FNs kvinnekommisjon har også vært kritiske til denne regelen og har støttet vårt forslag om at regelen fjernes eller forkortes til ett år. Nå ønsker regjeringen å stramme regelen inn enda mer, og øke botidskravet fra tre til fem år. I høringsnotatet begrunner Justis- og beredskapsdepartementet forslaget med at de mener at tre års opphold i Norge gir en begrenset tilknytning til riket, og at hensyn til kontroll og til regulert innvandring veier tyngre. Dette viser en svært uheldig utvikling i norsk politikk hvor kontroll er blitt viktigere enn rettigheter. Dette vil få alvorlige konsekvenser for oss alle, men særlig vil innvandrerkvinners rettssikkerhet og vern mot vold svekkes ytterligere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Regjeringen hevder videre at utlendingsloven er kjønnsnøytral. Men i praksis har det vist seg at flere kvinner enn menn rammes av denne regelen. Kvinner rammes også fordi de er sårbare i et nytt land, mangler sosiale nettverk og oftere blir utsatt for fysisk og psykisk vold i nære relasjoner. MiRA-Senteret mener at innvandrerkvinner som får opphold på grunnlag av familiegjenforening er lovlige innvandrere. Derfor må de ha samme rett til beskyttelse av likestillingsloven og straffeloven som alle andre borgere. I realiteten overprøves og annulleres disse kvinnenes rettssikkerhet av utlendingsloven.

En annen endring av utlendingsloven i fjor, hevet underholdskravet for familieetablering og gjenforening fra lønnstrinn 19 i statens lønnsregulativ til lønnstrinn 24. Det var en endring på over 50.000 kroner eller 20 prosent, fra en årslønn på 251.856 kroner til 304.500 kroner. Vi har lenge kritisert tradisjonelle samfunn som krever brudepris for kvinner (eller menn) ved ekteskapsinngåelse. I Norge har man frihet til å gifte seg med hvem man vil uavhengig av den utkåredes økonomiske status. Men blir du forelsket i en utlending, ønsker å gifte deg og bo sammen med vedkommende, krever staten nå at du må ha en inntekt på over 300.000 kroner. Har du ikke penger eller god inntekt, får ikke ektefellen din oppholdstillatelse. Dette mener vi er en moderne form for brudepris, men istedenfor at slekten krever det er det staten som gjør det.

Kravet om brudepris forhindrer mange voksne mennesker i å stifte familie med den de ønsker å leve sammen med. Igjen er det særlig økonomisk vanskeligstilte kvinner som blir skadelidende. Fjorårets statistikk viser at andelen avslag på familieinnvandring er langt høyere når referansepersonen i Norge er kvinne enn når referansepersonen er mann. Avslagsgrunnen er som oftest manglende oppfyllelse av underholdskravet. Den statlige brudeprisen skaper «enker av utlendingsloven», den stigmatiserer enkeltmennesker på grunnlag av kjønn, geografisk opprinnelse og sosioøkonomisk status. I tillegg medvirker underholdskravet til at enkelte barn vokser opp uten den ene eller begge foreldrene.

Aldersgrensen for familieetablering med utenlandsk partner økte også i fjor til 24 år. Det har skapt et skille mellom borgere som kan etablere egen familie etter fylte 18 år, og borgere som må vente helt til de har fylt 24, i tillegg til å måtte innfri krav som høy nok inntekt. Et slikt skille er ikke rettsstaten Norge verdig. Det er også et stort paradoks at dagens regjering trekker fram individets frihet og retten til å velge selv som en av kjerneverdiene i sin politikk, samtidig som den innfører økt kontroll og strengere føringer på hvilke valg myndige individer de facto kan ta.

Utlendingsloven er en fullmaktslov, dermed kan den til enhver tid sittende regjering endre lovens praksis via forskrifter og gjennomføre den innvandringspolitikk de mener er hensiktsmessig. Det er en smal sak for regjeringens mest innvandringsskeptiske parti, Fremskrittspartiet, å gjennomføre en politikk basert på streng kontroll og regulering, og ikke med mennesket i sentrum. Når en utlendingslov har som hovedfokus å stenge flest mulig mennesker ute, blir respekten for menneskerettighetene svakere.

Da regjeringspartiene og samarbeidspartnere KrF og Venstre forhandlet om asylbarna, var det ikke barnas beste som veide tyngst, men regjeringens måltall på hvor mange innvandrere de ønsker å slippe inn i landet. Et internpolitisk regnestykke måtte gå opp. For at asylbarn skulle få bli, måtte andre ut eller forhindres i å komme. Det er trist. I en human verden er det hver enkelt innvandrer og flyktnings helhetlige rettssikkerhet som må være avgjørende. Hver eneste gang. Slik vi en gang hadde tradisjon for her i landet.