Uhyggelig søskendrama

Uhyggen eter seg inn i leseren i «Jentekrigen». Bare etter noen avsnitt aner man at her kommer onde ting til å skje.

- Dette går bra. Det er jo bare én natt, og jeg har full kontroll, sier Anja, eldst av tre søsken som skal være hjemme alene ett døgn. Hun vet hva hun sier med «full kontroll». I det øyeblikk foreldrenes bil forsvinner, begynner hun å terrorisere, først og fremst den yngre, vellykkede søsteren. Hele livet har Hilde, som hun heter, vært den foretrukne, den som alle har dullet med og som har vakt oppsikt for sin skjønnhet.

Det er mange års dyp søskensjalusi som gradvis avdekkes for leseren og som får fritt spill denne helga i Anjas bitre regi.

Anja, som ubetenksomme voksne kalte blubba da hun var liten, har en gang gjort noe skjebnesvangert med søsteren. Som førte til at foreldrene i flere år ikke våget å la henne være alene med lillesøsteren. Anjas ensomme sorg strekker seg utover familielivet. Også blant vennene er hun avvist.

Per Knutsen har gjennom sitt allsidige forfatterskap laget fine portretter av ungdommer som hater seg sjøl, og som på en eller annen måte blir avvikere. Og han styrer alltid leseren over på den utstøttes side, nesten uansett hvor voldsomme reaksjonene blir. Fordi det bak deres handlingsmønster står voksne som har sveket.

Per Knutsens skildring av jentenes helvetesdøgn, med den livredde lillebroren som tilskuer, er medrivende spennende. Og Anjas terrormetoder er så utspekulerte at Hildes hevn må komme, en hevnaksjon både hun og forfatteren mister kontrollen over. Jentekrigen som følger blir en suppe med altfor mange ingredienser, selv om bestialitetene har sine paralleller i virkeligheten. Han slipper personene for fort, og leseren blir sittende igjen med ubesvarte spørsmål. Antakelig tilsiktet, men Per Knutsen burde faktisk ha skrevet en lengre bok.