Uhyre spennende møte med afrikanske myter

Velkommen til fortellingenes jungel.

ANMELDELSE: I romanen «Mont Plaisant», av den franskskrivende forfatteren Patrice Nganang fra Kamerun, møter vi en amerikansk kulturforsker som har reist til Kamerun for å ta rede på sine røtter og finne ut om det mytiske anlegget Mont Plaisant, der sultan Njoya en gang holdt sitt eksil-hoff. H

un blir kapret av noen unge hjelpere som fører henne til byens «eldstedame» Sara, 90 år gammel. Sara har vært stum så lenge noen kan huske, men som ved et under, begynner hun nå å snakke.

Historier om historier
Og så kommer fortellingene, i lag på lag, bunn etter bunn.

Sara gjenforteller historier hun har hørt om historier som er blitt fortalt. Romanen spinner en rekke tråder sammen i tjukke tau der tider og steder, personer og begivenheter, spleises sammen til trosser og tekstiler. Språket — som er utmerket formgitt av oversetter Tom Lotherington — bykser og bukter seg, snur seg mot seg selv og biter seg i halen.

Det er godt norsk, med klang av fransk og sterk eim av Afrika.

En leser som bare lar seg lede av fornuften, vil raskt fortviles over alle sprangene, alle de tilsynelatende gjentagelsene, alle tekstens lunefulle synsbedrag. Men når fornuften — den eurosentriske rasjonaliteten, eller den kartesianske tenkemåten, som forfatteren velger å kalle den — må kaste inn håndkleet, åpner det seg spennende labyrinter og et halvt figurativt mønster med dype betydninger.

Sultanen og overhøvdingen
Bokas brennpunkt er samhandlingene for omlag 80 år siden mellom sultan Njoya, overhøvding Charles Atangana, kunstnerspiren Nebu, hans mor Bertha og hennes erstatningsbarn Sara, som altså er romanens sentrale — men ikke eneste — forteller. Sultanen er en faktisk, historisk person med mange talenter, blant annet oppfant han noen maskiner, et skriftspråk og samlet områdets mange historier.

Vi møter ham når han har fått slag, og folk fra fjern og nær kommer til ham for å fortelle ... historier:

«Han kjente at kroppen gikk i oppløsning, oppspist av sin mest bortgjemte fortids vandremaur. Hans egen kjøttetende historie åt ham levende. Den var løsrevet fra en jord uten navn, lukket omkring skammens døde som hadde funnet sitt liksvøp i hans sinn.»

Njoya har vonde minner å kjempe med. Han har — i likhet med overhøvding Atangana — opptrådt tvilsomt overfor de frihetskjempende, overfor kolonimyndighetene, overfor slavene sine.

Uhyre spennende møte med afrikanske myter

Han er krysningspunkt for en serie dilemmaer som har preget forvandlingen av det tradisjonelle samfunnet, gjennom kolonialismen til moderne tid. Men hvordan skulle han gjort det?

Hvordan er det mulig å unndra seg rollen som gjenstand, gjenstand for den modernistiske ekspansjonen av hvite kolonister, og samtidig kvitte seg med tradisjonenes tvang? Det er Njoyas problem, og det er også forfatterens utfordring i en tekst som djervt overskrider det post-kolonialt banale.  

Tysk beskyttelse
Joda, det handler også om kolonialismen, men på en annen måte enn det ofte gjør. Kamerun er et atypisk koloniland. Landet rommer mer enn 200 ulike språk, og det har lange tradisjoner av avanserte samfunn med politisk organisering og kunstnerisk produksjon. Området ble sent kolonisert, og det var tyske handelsmenn som gikk i bresjen og fikk opprettet et «protektorat», altså ga kamerunerne tysk «beskyttelse».

Etter bare drøye 30 års beskyttelse ble landet viklet inn i første verdenskrig, som en refleks av det som foregikk i Europa.

Samtidig begynte opprørske krefter å kjempe for uavhengighet. Lederne ble hengt for forræderi av de tyske herrer. Med lokale tropper vant Frankrike og England i 1916 over sin hjemlige fiende, det keiserlige Tyskland, i «slaget om Kamerun».

Etterhvert ble det Frankrike som fikk beskytte kamerunerne, fram til 1960, da et autoritært og kronistisk, lokalt styre overtok det «frigjorte» landet. I store deler av 1900-tallet var forøvrig norske misjonærer sterkt tilstede i Kamerun, noe vi kunne lese om i den innsiktsfulle studien «Misjonsbilder» av Marianne Gullestad.  

Sans for det ukjente
«Mont Plaisant» er en av de siste bøkene som kommer i Gyldendals XS-serie, redigert av Janneken Øverland, slik hun også redigerte Marg-serien. Gyldendal har hatt denne typen serier helt fra de gylne årene med Den gule serie, anført av Sigurd Hoel. Formålet var da — som nå — å «tilby norske lesere oversettelser av de mest betydelige verkene i sin samtid». Det gjaldt å ha sans for det ukjente og spore opp gode oversettere.

Den gule serie smykket seg av å ha vært først til å utgi såvel Kafka som Hemingway på et annet språk enn originalene.

Senere var det Gordon Hølmebakk som styrte Gyldendals oversatt-skute, med seriene Vita og Kolon. Også andre forlag har hatt serier som brakte den store og dittil fremmede litteraturen inn i norsken. Verdt å nevne er Aase Gjerdrums langvarige Pan-serie hos Cappelen og den utrettelige innsatsen for den store litteraturen utenfra hos mindre forlag som Pax, Solum og Bokvennen.

Børs og katedral
Forutsetningen for slike utgivelser er at forlagene gir rom for aktiviteter der inntjeningen ikke er umiddelbar.

Det må gis plass til redaktører som opparbeider teft, litterære sporhunder som tenker langsiktig og tar den store verden alvorlig.

Forlagsdrift er, som vi alle vet, både børs og katedral, men vi kan ikke la det katedralmessige reduseres til små aediculaer eller ren frikirkelighet.

Når Øverland snart trer av, er det grunn til å spørre hvilke planer Gyldendal har for å videreføre tradisjonen for global, utfordrende, nybrytende litteratur. Er framtiden bare agentplugger og chick lit?

Det summer blant oversettere, det knirker i akademia og forfatterne gruer seg.

Faren er at den norske litteraturen blir enda mer seg selv nok, supplert av litterære pakketurer til angloamerikansk bestselgerland. Men vi vil til Kamerun.