Uhyre viktig bok

Heidi Helene Sveen gir sterke rapporter fra voldtektssaker i retten.

FLUE PÅ VEGGEN: Heidi Helene Sveen har fulgt åtte voldtektssaker i retten. Foto: SPARTACUS
FLUE PÅ VEGGEN: Heidi Helene Sveen har fulgt åtte voldtektssaker i retten. Foto: SPARTACUSVis mer

At påstander står mot påstander i voldtektssaker, er velkjent og kanskje forankret i et dypt mudder av arketyper. Den ene – som oftest kvinne – opplever seg brutalisert og nedverdiget. Den andre – den antatte overgriperen – bagatelliserer, påstår samtykke og at offeret «liker røff sex». Dette speiler urgamle kjønnsroller og gir ekko hos dommere og lekfolk.

Påstandene måles mot vitneavhør og beviser – DNA-spor, istykkerrevne klær, arr, telefonlogger. Forsvarsadvokater sår gjerne mistanker om at offeret ikke er noe offer, bare har funnet på for å dekke over dårlig sex, selv har invitert til intimitet, løsaktig og drikkfeldig, var på feil sted til feil tid og at overgriperen ikke er «typen som voldtar».

Provokasjoner

Retten må veie troverdigheten i påstandene opp mot hverandre siden vitner sjelden er til stede under overgrep. I rettssalen utøves et ritual med aktører som ofte er trent i gamet. Hovedpersonene derimot, er kanskje for første og eneste gang i retten. Det sies mye, med gester og ansiktsuttrykk, provokasjoner og tårer.

De færreste av oss har vært til stede under slike prosesser, og iallfall sjelden i flere saker.

Derfor er det en uhyre viktig bok Heidi Helene Sveen har skrevet.

Hun følger åtte rettssaker med ti gjerningsmenn (i en av sakene var de tre om overgrepet) og gjengir langt mer av det som foregår enn vi får tilgang til i avisreferater og knappe nyhetsbulletiner. Det er dypt fascinerende og skremmende å lese partenes sprikende beskrivelser opp mot hverandre. Sveen siterer utfyllende og stikker inn opplysende forskning og statistikk.

Nachspiel

Hun får godt fram hvordan forsvarere gjerne terper på stereotypier uten fundament. Det er nemlig høyst forskjellig hvordan et offer reagerer i situasjonen. Noen skriker, noen slåss, noen skremmer overgriperen, men andre blir bare tause og passive.

Felles for mange av historiene i boka er at offeret er dritings, og mye skjer på nachspiel.

Sovevoldtekter foregår. Vi får også møte helt unge mennesker som har viklet seg inn i ugreie trekantforhold der lojalitetene er skiftende.

Tåpelig arroganse

Dette er virkelig ei bok å bli klokere av. Sveen skal ha honnør for at hun har tatt seg bryet med dag etter dag å lide seg gjennom ekle handlinger, kjipe opplevelser, traumatiserende vold og tåpelig arroganse fra overgripere uten troverdighet.

Hennes egen troverdighet i teksten er stor, ikke minst fordi hun åpenbart har satt seg godt inn i litteraturen på feltet.

Sveen presenteres på bokas innbrett som «samfunnsviter» og «samfunnsdebattant». Hva er det? Den som kjenner henne fra facebook-aktiviteter, vet at hun evner å debattere heftig og standhaftig. Det er en god ting, men som kvalifikasjon klinger det litt hult. Ikke at det svekker boka, men hun kunne gjerne vært litt tydeligere om hvor hun snakker fra.