Uimotståelig arrogant

Litt smuss på dressen har aldri skadet en ekte adelsrocker.

CD: Lordene av svensk garagerock og rocketikette er tilbake etter to år i musikalsk eksil.

Med 100 millioner på kontoen, hvite gamasjer og matchende designerdresser er de klare med ny plate som inneholder minst ett femstavelsesord på latin.

The Hives har alltid handlet mye om stil og image, men nå er det egentlig bare én ting folk vil vite: Er det gull eller er det granbar?

«Tyrannosaurus Hives» befinner seg kjedelig nok et sted midt imellom.

Ikke alle millioner i verden kan ta fra Howlin' Pelle & Co deres største fordel, evnen til å lage fengende primale riff og smarte tekstlinjer i en uimotståelig arrogant innpakning.

Men mye tid, penger og press har nok tatt fra bandet noe av den råheten og kompromissløsheten som tidligere har gjort dem unike.

Både sounden, arrangementene, og ikke minst Pelles vokal lider under forsøket på å skitne til lydbildet i etterkant av en fancy produksjon. Et Hives-album burde strengt tatt ikke kreve mer enn et møkkete øvingslokale, en firesporspiller, og en kasse dyr konjakk.

Selv om «Tyrannosaurus Hives» har satt bandet ett steg tilbake produksjonsmessig, så har den likevel tatt Hives-formelen ett skritt videre musikalsk.

Så hvis gutta er villig til å rulle noen runder i gjørma og få litt møkk på dressen igjen, er The Hives fortsatt å regne med blant rockens adelsstand.