Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Jonathan Wilson - «Dixie Blur»

Uimotståelig vellyd

Jonathan Wilson har perfeksjonert og spisset soundet sitt.

AMERICANA: Jonathan Willson har forflyttet seg fra Los Angeles til Nashville, og resultatet er et flott album med en kraftig eim av country og americana som blir bare bedre og bedre for hver gjennomlytting. Onsdag 1. april spiller han på Sentrum Scene i Oslo. Foto: Louis Rodiger
AMERICANA: Jonathan Willson har forflyttet seg fra Los Angeles til Nashville, og resultatet er et flott album med en kraftig eim av country og americana som blir bare bedre og bedre for hver gjennomlytting. Onsdag 1. april spiller han på Sentrum Scene i Oslo. Foto: Louis Rodiger Vis mer

ALBUM: Jonathan Wilsons karriere skjøt fart da han ga ut albumet «Fanfare» i 2013, av denne anmelder omtalt som «nostalgisk og tidløs psykedelia/folk/prog/jazz/pop/rock». Året etter besøkte han Øyafestivalen. Så deltok han på Roger Waters album «Is This The Life We Really Want?» og var med Pink Floyd-veteranen som kapellmester, gitarist og vokalist på hans US + THEM-turné i 2017 og-18. Innimellom har han produsert plater for blant andre Father John Misty.

«Dixie Blur»

Jonathan Wilson

6 1 6

Country / blueegrass / americana

2020
Plateselskap:

Bella Union

«L.A-hippie + Nashville-country = sant»
Se alle anmeldelser

Annerledes

Nå er det hans tur igjen. Wilson har vært i studio for å følge opp «Rare Birds» fra 2018, av vår anmelder omtalt som «et stykke fantastisk håndverk». Uttrykket er absolutt til å kjenne igjen her, men også ganske annerledes og mer strømlinjeformet - trolig delvis grunnet midlertidig forflytting fra Laurel Canyon i Los Angeles til Nashville.

Det var Steve Earle som tipset ham om at han han burde sjekke ut countrybyen, og det satte igang en prosess hos ham. Han endte opp i Cowboy Jack Clements Sound Emporium Studio, der historien sitter dypt i veggene.

Steel-gitar og fele

Wilson har gått tilbake til den musikken som påvirket ham. «Dixie Blur» er en miks av country, bluegrass og sekkeposten americana. Og - i countrybyen Nashville faller det veldig naturlig å koble til steel-gitaren, her mesterlig spilt av Russ Pahl. Like sentralt er felespillet til Mark O'Connor. Vi snakker om to av de beste og mest anerkjente på instrumentene sine i Nashville.

O'Connor har ikke gjort sessionjobber på 30 år og måtte overtales, men stilte - og forgyller virkelig albumet med sitt virtuose spill. Hør ham briljere på «Pirate» og «El Camino Real»!

Jim Hoke fyller inn på munnspill så vakkert og følsomt det kan gjøres på «Oh Girl» og flere andre låter. Han legger et nydelig teppe over ordene og stemmen til Wilson, ikke ulikt vår egen Sigmund Groven. Det er en rein fryd å høre så gode fagfolk på jobb. Det er rein fløyel: Flyten, den vare melodiføringen, instrumenteringen, det velsmurte samspillet, stemningen, tekstene, Wilsons frasering, sårheten. Han synger som en god venn som er fortrolig med deg. Du må bare lytte!

Live i studio

De 14 låtene er spilt inn live i studio i løpet av seks dager, med minimalt med pålegg - med Wilcos Pat Sansone som produsent ved siden av Wilson sjøl. Produksjonen er, skal vi si, elegant!

Mens hans foregående plater har vært en tanke komplekse, er denne mer umiddelbar - sjøl om det tar litt tid før den skinner som en diamant. Sjangermessig kan han her minne om Conor Oberst, som han også har produsert. Han kan også minne om Josh Rouse, spesielt på «Platform».

Personlig

Om Wilson har hatt det med å svinse hit og dit sjangermessig, rir han her samme hest hele veien. Det er også et personlig album, spekket med blant annet minner fra oppveksten i North Carolina, understøttet av Pahl og O'Connors vare strengespill - som i «'69 Corvette»:
«I see him slowin' down, not an easy thing to swallow, when it's your old man / Well it floats right by till one day you're looking at polaroids and grieving / So remember to tell 'em you love 'em every time / Every time / One more time»

«Dixie Blur» er Jonathan Wilsons fjerde og mest fullendte album - toppet med fengende «So Alive», uimotståelige «Golden Apple» (med Hoke på munnspill igjen) og det seks minutter lange mesterstykket «Korean Tea» helt til slutt, en sang han første gang spilte inn med bandet Muscadine på 90-tallet.

Sentrum Scene

Det er for øvrig en klar progresjon i karrieren til Jonathan Wilson om man skal dømme etter Oslo-scenene han har spilt på. For to år siden landet han på Parkteatret, i fjor spilte han på Amfiet, den største scenen på Øyafestivalen.

Det må derfor føles som en intimkomsert når han 1. april inntar Sentrum Scene.

Hele Norges coronakart