Anmeldelse: Ola Kvernberg - «Steamdome II: The Hypogean»

Uimotståelig

Ola Kvernberg har temmet villdyret på «Steamdome II».

MUSIKALSK DAMPVEIVALS: Ola Kvernberg foran Steamdome-bandet, fra venstre Nikolai Hængsle, Øyvind Blomstrøm, Erik Nylander, Daniel Buner Formo, Olaf Olsen og Martin Windstad. Foto: Marthe Amanda Vannebo

MUSIKALSK DAMPVEIVALS: Ola Kvernberg foran Steamdome-bandet, fra venstre Nikolai Hængsle, Øyvind Blomstrøm, Erik Nylander, Daniel Buner Formo, Olaf Olsen og Martin Windstad. Foto: Marthe Amanda Vannebo

Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Steamdome II: The Hypogean»

Ola Kvernberg

Jazz/rock/elektronika

Utgitt: 2021
Plateselskap: Grappa

«Tar noen skritt til siden.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Ola Kvernberg (39) har aldri vært som andre artister. Felespilleren, eller snarere multiinstrumentalisten, har samarbeidet med en rekke artister i tillegg til egne prosjekter, gjerne innenfor det «utvidete jazz-begrepet». På tampen av 2017 kom hans hittil største prosjekt, «Steamdome», som en ulmende nyttårsrakett som ikke sluknet før etter festivalsommeren.

Villdyret er temmet

Det vil si, det heftige albumet ligger fortsatt og dirrer lett et sted inne i kroppen min. Nå er oppfølgeren «Steamdome II: The Hypogean» her, med noe mindre trøkk og mer kontemplasjon. Villdyret er temmet, og Kvernberg «går under jorda» og borrer seg inn under overflaten (hypogean). Her er nikk til komponister og artister som Gustav Mahler, Fela Kuti, John Williams, Kraftwerk og Billie Eilish (!).

Musikken glefser ikke riktig så mye som sist, men har en mer kjælen tilnærming du får anledning til å venne deg til før den gradvis bygger seg opp mot et slags crescendo i form av den 14 minutter (!) lange, uimotståelige singelen «Devil Worm». En liten mark blir en livsfarlig slange under Kvernbergs musikalske tryllestav.

Lekenheten

Ola Kvernberg ville ikke vært seg sjøl om han ikke hadde gjort en oppfølger til noe annet - sjøl om musikerne stort sett er de samme. Trommene har for eksempel fått følge av trommemaskiner. Synther og Kvernbergs fele har fått en større rolle på de sju låtene, som med ett unntak varer fra 8 til 14 minutter.

Den spesielle stemningen - og lekenheten - er derimot den samme. Toeren er på mange måter en naturlig fortsettelse, men musikken er ikke fullt så umiddelbar og «rett i trynet». Den tar litt lenger tid å fordøye, men gir tifold tilbake til den som tar seg tid til å lytte.

Ingen stillstand

Stillstand er ikke et ord som eksisterer i Kvernbergs musikalske verden, og paletten er utvidet både i akustisk og elektronisk retning. Men han «lurer oss litt» også med - denne gang - utypiske «Devil Worm», som i likhet med materialet på det forrige albumet er en eksplosjon i rytmer og høres ut som en overligger derfra som var altfor god til ikke å bli brukt. En snau time med bare denne intense, suggererende, henrivende og støyende musikken hadde vært vanskelig å svelge, så vi får bare være glade for at tempoet på resten av albumet er tatt noe ned. Tross alt.

Sakralt

Og - det starter sakralt med en dvelende «Arpy», som tar fyr først etter tre minutter og 57 sekunder. Forspillet er over, og akten er igang. Etter det korte mellomspillet «The Vault», sier Kvernberg & Co. «Get Down», der Hængsles bass er en motor gjennom rytmesterke ti minutter, før de glir rett over i «Carbonado» - med Kvernberg i føringa blant et lite univers av effekter. Åtte minutter lange «Hypogean» blir en slags oppvaming til den nevnte «djevelmarken» og den Ennio Morricone-aktige finalen «Diamondiferious». Cenk Erdogan spiller gitar på stillferdige «Misty Light», et bonusspor for deg som foretrekker musikken på LP eller cd.

EDM

Katalysatoren bak Kvernbergs fascinasjon for EDM (electronic dance music) var samarbeidet med DJ Todd Terje. «Å spille med ham tok ham tilbake til folkemusikken da han var ung, den gang det å komponere musikk hadde vært en anti-intellektuell og nesten utelukkende fysisk aktivitet», skriver rockjournalisten Chris May i sine entusiastiske liner notes.

Supergruppe

Kvernberg samlet før 2017-albumet sammen det som med rette kan kalles en ekte supergruppe, med medlemmer som har satt spor andre steder - som BigBang og Møster, Orions Belte og bandene til Kurt Nilsen, Vidar Busk og Odd Nordstoga.

Ola sjøl spiller fiolin, bratsj, cello, diverse tangenter og trommer ved siden av at han styrer trommemaskin og effekter. Øvrige musikere denne gang er Kvernbergs medprodusent Erik Nylander (trommer, perk. m.m.), Øyvind Blomstrøm (elgitar, pedal steel), Nikolai Hængsle (bass, gitar), Daniel Buner Formo (HX3/hammond, synther/effekter) og Martin Windstad (djembe, bongos, tamburiner, trommer). Stian Carstensen bidrar på elektrisk baryton-gitar på «Hypogean», mens en tilbaketrukket, nynnende Kirsti Huke legger farge på «Diamondiferious», der Kvernbergs «lyriske» fele har hovedrollen.

Det er ikke sikkert Kvernberg & Co. vil vedkjenne seg det, men her aner vi en slags «mystisk» krysning av Röyksopp og Secret Garden, med Kvernbergs elegante vri. La oss være fordomsfrie, det er ingen ting i veien med det.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer