TERNINGKAST TRE: «The Magnificent Seven» er en forbausende enkel og konvensjonell cowboyfilm, skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST TRE: «The Magnificent Seven» er en forbausende enkel og konvensjonell cowboyfilm, skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Anmeldelse: «The Magnificent Seven»

Uinspirert og gammelmodig nyinnspilling

Antoine Fuqua og Nic Pizzolatto drømmer seg tilbake til en tid da Hollywood lagde westernfilmer på ren refleks. 

FILM: John Sturges’ «The Magnificent Seven» fra 1960 er en amerikanisert remake av Akira Kurosawas «Syv samuraier» (1954) og dermed et tidlig eksempel på det som de siste tiårene har vært en kjedsommelig trend – nemlig amerikanernes besettelse med å lage egne versjoner av utenlandske klassikere. På 60-tallet så altså Hollywood til utlandet for inspirasjon, men når Antoine Fuquas «The Magnificient Seven» nå har premiere, er det som en del av en nyere utvikling, hvor den amerikanske filmbransjen nøyer seg med å lage sine egne filmer om igjen.

The Magnificent Seven

3 1 6

Western

Regi:

Antoine Fuqua

Skuespillere:

Denzel Washington, Chris Pratt, Peter Sarsgaard, Ethan Hawke m.fl.

Premieredato:

23. september 2016

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

The Magnificent Seven

«Gammeldags, men ikke spesielt god western.»
Se alle anmeldelser

Økonomi
«The Magnificent Seven» tvinger fram spørsmål som «hvorfor akkurat denne filmen?», «hvorfor akkurat nå?» og – kanskje først og fremst – simpelthen «hvorfor?». Årsaken til at Hollywood velger å lage nye versjoner av klassikere er imidlertid nøyaktig den samme som gjorde at filmbyen i sin tid samlebåndsproduserte westernfilmer, altså at kalkylene tilsier at gjenkjenneligheten vil kunne veksles inn i klingende mynt. At filmkritikerne uunngåelig vil innvende at originalen(e) var bedre er av underordnet betydning, og i dag kommer uansett disse nyinnspillingene såpass hyppig at slike innvendinger ikke kan sies å utgjøre noen relevant kritikk.

Problemet med «The Magnificent Seven» er da heller ikke at Fuqua går løs på en hellig ku, men at han ikke har noen spesifikk visjon for hva han vil med verken de(n) opprinnelige filmen(e) eller sjangeren som sådan. Dette er ingen filmhistorisk analyse à la Quentin Tarantinos «Django Unchained» og «Hateful Eight», eller noen tidstypisk kryssbefruktning av sjangre som S. Craig Zahlers «Bone Tomahawk», men en forbausende enkel og konvensjonell cowboyfilm av typen man trodde Hollywood hadde sluttet å lage.

Kapitalisme
I Fuquas «Magnificent Seven» er heltene gode og skurkene onde, og i den grad filmen avviker fra den tradisjonelle oppskriften er det i castingen og metaforbruken. Sammen med manusforfatterne Richard Wenk og Nic («True Detective») Pizzolatto har Fuqua satt sammen et rollegalleri som har vel så mye til felles med «Fast & Furious»-serien som med Sturges’ film. De syv revolvermennene ledes nemlig av den svarte dusørjegeren Sam Chisholm (Denzel Washington), og inkluderer både en comanchekriger (Martin Sensmeier), en meksikaner (Manuel Garcia-Rulfo), en asiatisk leiemorder (Byung-hun Lee) og – litt avhengig av hvordan man teller – en kvinne (Hayley Bennett).

Chris Pratt, Ethan Hawke og Vincent D’Onofrio fyller opp hvit, heterofil mann-kvota i en besetning hvor kjemien aldri slår gnister, og hvor ingen av skuespillerne får rom til å tilføre rollefigurene sine noen reell dybde. I denne buketten av arketyper skiller skurken Bartholomew Bogue (Peter Saarsgard) seg ut som den mest endimensjonale av alle, men som selve inkarnasjonen av amerikansk kapitalisme i et Ville vesten som har åpenbare likhetstrekk med dagens Midtøsten, er han like fullt nøkkelen til filmens eneste virkelig bemerkelsesverdige element.

Frihetskamp
Dramaet starter når Chisholm bli oppsøkt av en kvinne fra den lille byen Rose Creek, som ønsker å hyre ham inn for å få bukt med Bogues terrorvelde. Den skruppelløse forretningsmannen er ute etter mineralene i området, og skyr ingen midler for å skremme bort innbyggerne og legge beslag på eiendommene deres. Chisholm aksepterer oppdraget, og etter at han har foretatt den obligatoriske rekrutteringsrunden, går han og hans nye forbundsfeller i gang med å trene de stakkars sivilistene i våpenbruk og geriljataktikk.

Fuquas versjon av Den ville vesten er et goldt og ugjestmildt landskap hvor mektige kapitalister bruker vold for å rane til seg store naturressurser fra en fattig befolkning. Parallellene til Midtøsten understrekes flere ganger i omtalen av Bogues leiesoldater, som er ment å vekke assosiasjoner til amerikanske sikkerhetsselskaper som Academi (tidligere Blackwater). Og med tanke på at det er nybyggerne og deres beskyttere – som er drevet av ære og rettferdighetssans snarere enn penger – som er heltene, er det verdt å påpeke at filmens store heroiske død er et selvmordsangrep med dynamitt. Filmen er ikke mer moralsk kompleks enn at det er rimelig å tolke den dit hen at slikt er greit så lenge det utføres av baptister.

Fortrengelse
Fuquas største styrke som regissør er hans evne til å injisere sine filmer med brå skildringer av brutal vold som setter publikum ut av balanse. I «The Magnificent Seven» annonseres derimot samtlige voldsscener god tid i forveien, og når de først inntreffer framstår de som kjedelige og underlig gammelmodige. Dette er den typen film hvor kniver og piler flyr like fort som geværkuler, og hvor cowboyer skyter revolvere ut av hendene på motstandere de så vidt kan skimte i øyekroken. På toppen av det hele er de fleste av disse skytescenene – og da særlig det avsluttende slaget om Rose Creek – både forvirrende og vanskelig å henge med på. Det skytes mye, og mang en revolvermann faller av hesten, men Fuqua makter aldri å skape noen intuitivt forståelig koreografi – eller, for den saks skyld, noen egentlig spenning.

Alle som har sett en håndfull westernfilmer vet fra første stund hvordan dette vil ende, og til syvende og sist er det kanskje nettopp dette som er «The Magnificent Seven»s appell: For snarere enn å fornye eller analysere westernsjangeren, later Fuqua ganske enkelt som om vi fortsatt befinner oss i en æra da Hollywood produserte cowboyfilmer på ren refleks og gammel vane. Noen av disse var gode og andre var dårlige, mens det store flertallet var middelmådige og lite bemerkelsesverdige. Og ved å lage en film av sistnevnte type, har han produsert et nostalgiverktøy som mange voksne menn utvilsomt vil finne en bruk for.