UiOs rolle i Norge: Elitisme på norsk

DET ER VANSKELIG å overvurdere betydningen av institusjonen UiO i Norge. Vi har over 40 prosent av landets universitetsstudenter. Vi utdanner brorparten av landets leger, tannleger, jurister, farmasøyter, og en myriade av andre fagfolk. For oss som i perioder har fått tilsendt presseklipp, vet vi at det hver dag ville være store hvite felter i dagsavisene, og lange minutter med tomt sus på radio og TV om vi plutselig ble borte. I tillegg er vi altså landets desidert største forskningsinstitusjon. Det som imidlertid gjør UiO virkelig annerledes i den norske utdanningssektoren er likevel ikke størrelsen, men kvaliteten. Det er rett og slett ingen annen norsk utdanningsinstitusjon som hevder seg i internasjonale rangeringer, mens vi ligger godt an til å kunne komme med blant verdens 50 beste universiteter. For et lite land i en mer globalisert verden er eksistensen av en slik nasjonal institusjon vital for den kulturelle og teknologiske utvikling. På denne bakgrunn blir rektorkandidat Fanny Duckerts uklare, men erklært antielitistiske program for UiO (Dagbladet 4. september) et håpløst prosjekt. UiOs samfunnsprosjekt må tvert imot bli å være elitistisk uten å bli privilegert. Det må være lov å snakke om faglig kvalitet uten å bli beskyldt for å være blant dem som trekker stigen opp etter seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

VI ER MOTSTANDERE av å opprette et eliteuniversitet i Norge slik noen UiO-professorer har tatt til orde for i en debatt i Morgenbladet nylig. Et nytt universitet av denne typen er nemlig dømt til å mislykkes i et land med et monolittisk finansieringssystem og med en begrenset intellektuell kapital. Vi tror en slik institusjon vil bli privilegert, uten nødvendigvis å ha topp kvalitet. For oss er derimot UiO allerede på mange måter den toppinstitusjon mange mener Norge trenger, men uten de ulemper som ligger i å lage en nykonstruksjon med monopol. UiO har nemlig oppnådd sin posisjon uten privilegert finansiering, vi er tvert imot Norges dårligst finansierte universitet. Vi skal altså ikke være en eliteinstitusjon i betydningen, at vi skal være skjermet mot konkurranse fra resten av sektoren om penger, selv om vi bør sikre oss at vi ikke stiller med handikap slik som i dag. Vi skal heller ikke være en eliteinstitusjon i betydningen at vi skal slutte med undervisning på bachelornivå. Vi må heller ikke tro at en sterk spesialisering i et fåtall fagområder bør bli en konsekvens av et kvalitetsfokus. Vi skal avgjort ikke lage en institusjon som egentlig er en stor høyskole med et eliteuniversitet inni.

SER VI på noen av verdens virkelige eliteinstitusjoner slik som Harvard og Oxford er det nemlig på ingen måte slike strategier de har valgt. Vi skal opplagt heller ikke være en eliteinstitusjon i betydningen at vi skal fremme en skjev sosial og geografisk rekruttering, slik institusjoner som tar skolepenger gjør. Det kan hende vi skulle redusere antall studieplasser noe på lavere nivåer og ta inn flere studenter fra andre institusjoner på master og PhD nivå. Dette vil vår motvirke den skjeve geografiske og sosiale rekruttering vi har i dag ved at vi kan ta inn «dybdeborende» mennesker med grunnutdanning fra andre skoler. Det vil også bidra at norsk udanningssektor blir mer differensiert. Det er et grunnproblem at alle institusjoner enten de er høyskoler eller universiteter i dag prøver å gjøre akkurat det samme i vårt land.

VÅRE KANDIDATER skal gis en eliteutdanning i betydningen at den er preget av kontakt med forskningsfronten og av faglig dybde. Kandidatene skal representere arbeidskraft som kan utvikles resten av livet, selv om det skulle gå på bekostning av kortsiktig instrumentell nytte. Vi skal være elitistiske ved at vi skal ha en del virkelige toppforskere, og at studentene på alle nivåer, også elementærnivået, skal møte dem. Vi skal være elitistiske ved at alle våre lærere skal være aktive forskere, og med en så høy kvalitet som vi kan klare å få til. Vi må også være elitistiske i betydningen at vi stiller krav til ansatte og studenter. Vi må rekruttere forskere internasjonalt, og motvirke innavl ved ansettelser. Vi må være elitistiske i betydningen at den etablerte elite stadig utfordres på kvalitet og fornyelse. Dette innebærer mer bruk av uavhengige vurderinger ved tildeling av stipender og forskningsmidler, og en bevisst satsning på yngre forskere i etableringsfasen. Overfor studenter handler en god elitisme ikke først og fremst om å heve opptaksgrenser, men om å kombinere høye krav med tett forsker-studentkontakt gjennom hele studiet.

ET UNIVERSITET som virkelig har landets beste fagmiljøer må også tørre å gi sine ansatte og studentene frihet. For oss blir derfor styringssystemet en del av kvalitetsprosjektet for UiO. En styrket linjeledelse som vi ser konturene av vil true den faglige friheten. Dette har ikke bare prinsipielle sider knyttet til behovet for uavhengig og uredd ekspertise. Det har også betydning for kreativiteten. Fagfolk med stor frihet presterer rett og slett mer og bedre. Det gjelder også studentene. Kvalitetsreformen med fokus på formell struktur og gjennomstrømning har gjort det vanskeligere for studenter med sterke faglige interesser å sette sammen spennende kombinasjoner, og til å gjøre tingene på «sin måte». Det gamle systemet satte kanskje for store krav til selvstendighet, men vi har fått en overreaksjon andre veien, og er blitt for mye «skole», også for de som ikke ønsker det.

ET KLART antielitistisk prosjekt for UiO vil over tid kunne føre til at Norge blir stående uten en intellektuell toppinstitusjon. Dette vil fremme utviklingen av Norge som et råvarebasert filialland, i utkanten. Rektorvalget handler om dette også.