DREVEN FORMIDLER: Tone Selboe er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Foto: Lars Eivind Bones
DREVEN FORMIDLER: Tone Selboe er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Anmeldelse: Tone Selboe - «Leselyst. Om bøker, liv og litteratur»

Ujålete formidling av litterære perler

Litteraturprofessor Tone Selboes ferske bok om lesing og litteratur bugner av kunnskap, men vekker ikke den store leselysten.

Sakprosa om litteratur, liv og lesning er gull for den litteraturinteresserte. Forventningen er derfor stor til «Leselyst. Om bøker, liv og litteratur» av Tone Selboe. Litteraturprofessoren er en begavet formidler, som foreleser og forfatter, og ble utpekt som en av ti «fantastiske formidlere» i Morgenbladets kåring i 2016.

Hun tilgjengeliggjør litteraturhistorien og – forskningen for alle. Også årets utgivelse bugner av kunnskap, men boka er litt om veldig mye: Her er litt om de kjente storverkene, litt om personlige leseerfaringer, litt om lesningens historie, litt om bibliotek og bruktbøker. Smakebitene er gode, men små, og kanskje også litt for velkjente til at den store leselysten vekkes.

Smakebiter

Boka er delt inn i trettiåtte kapitler som tar for seg forskjellige aspekter ved litteraturen og lesningen. Selboe skriver om hvorfor vi leser, om lesningens kvaliteter og kraft – for romanheltene, for forfatterne og for oss. Hun skriver om litterær smak, om makt og medfølelse, om gjenlesnings overraskelser. Og om lesning som trøst eller trussel. Kjente perspektiver blir interessante gjennom eksemplene fra litteraturen: Forfatter Marcel Proust opphøyer lesning til vennskap, mens helten Don Quijote drives til vanvidd av ridderromaner. Lesning kan til og med bli livstruende: «De ulykkelige og utro kvinnene som begår selvmord i 1800-talls litteraturen, leser romaner», skriver Selboe.

Personlig

Selboe vil kombinere det faglige og personlige og bruker tid på å finne et godt leie. I begynnelsen får vi stive formuleringer av typen «den gang da jeg var barn». Først halvveis i boka, når Selboe skriver om forfatterskap som har betydd mye for henne, som Karen Blixen og Cora Sandel, virker det personlige godt integrert. Betraktningene om farens leseliste, er rørende. I partiene om forfattere Selboe har forsket på, finnes fordypningen og gløden som de knappere kapitlene mangler. Noen er bare et par-tre sider, og oppleves mest som anslag. Best er Selboe når hun kobler egne reiser og forfatterskap; Roma og Lord Byron, London og Shakespeare.

Få overraskelser

Flerparten av forfatterskapene som trekkes fram står på pensumlista i litteraturvitenskap, som Selboe underviser i. Overraskelsene er få og «Leselyst» framstår som mer villet, enn drevet fram av entusiasme og nødvendighet. Boka egner seg godt som introduksjon til klassikerne og til leseteori, og kan hende er også dette Selboes intensjon. For «Leselyst» er kunnskapsmettet og ujålete formidling, skrevet av en ressurs i feltet.