Ujålete prosa

Utsøkt om havet og kjærligheten.

BOK: Ikke sjelden leser jeg bøker av relativt ukjente norske forfattere som skriver så godt at jeg blir ekstatisk oppbrakt over hvorfor de ikke har fått førstesideoppslag og bokklubbinnkjøp - til tross for tidligere svært gode kritikker. Muligens blir de for eksklusive i sjanger og tematikk, for lavmælte og språksensitive. Men årsaken til at kvalitet ofte synes underordnet i spillet om hvem som «er best», er også at forlag, bokklubber og selvsagt vi i mediene har en tendens til å kjøre fram de gamle traverne. Fordi vi tror leserne forventer nok en helside med de litt høyrøstede gammeldagse «fortellerne» som verken er redd klisjeer eller store tanker om det (lille) de gjør. Og innlemmes de yngre i denne klikken, er det ofte dem med journalistisk teft og medietekke, et såkalt «sterkt» språk krydret med porno - eller også høy kjendisfaktor.

Leken og ujålete

For det er en kjensgjerning at det ikke nødvendigvis er leserne som bestemmer hvem som kommer øverst på bestselgerlistene. Men kanskje undervurderer vi den såkalt «folkelige» smak, når vi f.eks. ikke våger å kjøre fram en Pål Gitmark Eriksen som et «must» på nattbordet. For Gitmark Eriksen er en ren gave til det norske folk med et uhyre følsomt meditativt språk, samtidig som han er leken, intellektuelt ujålete og billedlig svært klar. Om en altså tar seg tid og ikke avkrever «den store fortellingen».

Gitmark Eriksen (1973) debuterte med diktsamlingen «Fangevokterens skritt», og har skrevet «Sort vokser» som i likhet med «Tilhørende havet» består av korte prosalyriske tekster. Sistnevnte er inndelt i tre bolker, der den innledende og avsluttende delen foregår henholdsvis i et antikvariat og i et bibliotek. Her reflekterer Gitmark Eriksen rundt bokas vesen og det absurde i å skrive. Men her er ingen «blindernsk» intellektuell desperasjon over språkets tilkortkommenhet, snarere et konkret, fysisk uttrykk for billedlige tilstander. Her «henger romanskikkelser rundt hjørnet» i det forfatteren kaller «litteraturens falleferdige rønner». Samtidig er her en nydelig passasje, der jeg-personen kjæler med ei bok.

Fakta og erindring

Den dominerende midtdelen består av korte prosalyriske tekster der et jeg, du eller han ofte sitter i mørket, ved vannet, i en båt eller bak en gardin og betrakter. «Du driver omkring for deg selv, slik enkelte er ment å skulle gjøre det, tenker du, slik individer er ment å skulle oppdage, i ung alder, at dette er alt, tråkke rundt alene og vente.» I en slik tilstand «fryser» forfatteren øyeblikket og, åpenbart inspirert bl.a. av Tor Ulven, foretar en betraktning rundt det helt hverdagslige. En banan «kan lede ut i et evighetskaos», der forfatteren gjennom assosiative parenteser fletter inn erindringer, betraktninger og - tidstypisk nok - en rekke fakta, bananskjørt, bananens historie og kuriositeter, som at Aleksander den store på sitt felttog i India tok imot en banan av ei gammel kone før han red inn og la alt i grus. Her er meditative dypdykk og presise overraskende bilder. Som refleksjonen rundt erindringen «Ordene blir bare mer utilgjengelige jo hardere jeg prøver å huske dem (nesten som å holde en istapp i hendene og kjenne den smelte jo hardere en klemmer)».

Totallitteratur

Grunntemaet her må sies å være havet, døden og kjærligheten, men da renset for enhver klisjé. Som når en avskjed bare hintes med et (jeg kunne) «forsvunnet inn i det mørket du så ettertrykkelig la igjen da du dro».

Gitmark Eriksen synes å søke et asketisk litterært nullpunkt, lik komponisten i en av tekstene, som i sin stillhetshigen ender med å dirigere bare instrumentene. Og det er vel en slik kunstens oppløsning gjennom kunsten - en «totallitterær» enhet mellom skrift og væren - Gitmark Eriksen nærmer seg i disse utsøkte tekstene: «Å kunne gispe en hel bok, å kunne puste den mot noens bare gåsehud, uten ord, uten håpløse bokstaver og skilletegn, ingen distanse, ingen hindre. Bare et par lungers dirrende pust mot en naken kropp. Alt som skulle sies, helt rått.»