Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ujevn debutantsatsing fra Damm

Litt variabel debutantsatsing fra Damm.

BOK: Damm forlag har varslet en langsiktig satsing på ny norsk skjønnlitteratur, med to debutanter som vel skal synliggjøre denne satsingen: En kortprosa av den unge forfatterskolestudenten Thomas Øijord. Og en e-postroman av litteraturkritiker Stig Aasvik.

Sistnevnte innvarsler ikke akkurat en knallåpning på Damms storsatsing.

Gutteromslitteratur


Aasviks debut tilhører den «naivt supre» gutteromslitteraturen, om en trygdet jeg-person som skriver dikt som aldri kommer på trykk. Boka er formulert som e-post til tantebarna, om stort og smått fra hans «absurde» patetiske hverdagsliv. Om naboen hvis hjernemasse tyter ut, om Simpson og Blender, om penger han aldri har og agenter som er ute etter ham. Og med en elektrisk elefant som nærmeste fortrolige. Den eser ut i den lille leiligheten og snakker om alt fra Afrika til å gi kvasiakademisk tolkning av diktene hans.

Krampaktig


Det er et sjansespill å debutere med en roman som handler om å være mislykket forfatter. Spesielt når jeg-personen bærer forfatterens navn.

Selvsagt kan det bare virke sjarmerende selvironisk, men effekten kan like gjerne bli litt pinlig. Der det «mislykte» smitter over på boka selv. Slik er det til en viss grad tilfelle her.

For boka er velformulert nok, men det er som om Aasvik krampaktig prøver å skrive litteratur som handler om et krampaktig forsøk på å skrive litteratur. Det absurde blir fjåset og de mange «ironiske» henvisningene (til f.eks. Ragnar Hovland og Svein Jarvoll) blir interne og litt malplassert. Generelt blir dette for slapt.

Konsentrert


Der Aasvik er (bevisst) utflytende, er Øijords kortprosa uhyre knapp og konsentrert. I korte tekster lar han et utropende «vi» observere en «han» eller «hun».

Med diffuse overskrifter som «Substans», «Rival» og «For seint» formulerer Øijord livssituasjoner der tilsynelatende uskyldige brudd i hverdagen avslører en eksistensiell tilstand. Som at en bil stopper i et veikryss. Eller det mer visuelt beskrivende: av en sykepleier før hun forsvinner i den lille dørsprekken av lys. På sitt beste sier disse korte tekstene «alt». Meningen ligger mellom linjene, før eller etter det som sies. Liksom i den strammeste og beste, der en hel fortelling ligger i de to setningene «Og det var ikke lenger så viktig. De lot bestikket falle mot bordkanten og løftet blikket mot hverandre.»

Krevende


I andre tekster har Øijord skåret bort så mye at det meningsfylt dype kan ende i det nesten kryptisk meningsløse.

Men det er alltid faren med denne sjangeren, som i sin knapphet er uhyre krevende. Og der jeg personlig tar meg i å lengte etter litt kjøtt og blod. Som forhåpentlig kommer fra en lovende ung forfatter som har varslet at hans neste utgivelse blir en roman.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media