Ujevn Hamlet

Aksel Hennie fascinerer som Hamlet, men oppsetningen burde kunne blitt bedre enn den er blitt.

TEATER: Det første anslaget er viktig i teater: Vi må få vite hvor vi skal tro at vi er, vite hva stemningen der er. Og der glipper noe for høstens «Hamlet»-oppsetning på Centralteatret, vi kommer ikke helt inn. Det vi ser, blir på et vis et for generelt teater. Det er som det mangler et presist miljø, klare karakterer.

Rask spillestil

Det er en effektfull og fin lyssetting Morten Reinan kaster over handlingen og Arne Nøsts rene, mørke scenografi på en liten scene, men lyset trenger mer hjelp fra det sosiale spillet mellom skikkelsene til å definere miljø og nerve.

Regissør Carl Jørgen Kiønig har lagt vekt på selve handlingen i «Hamlet», og leverer en fin bearbeidelse av teksten til scene.

Men han legger også opp til en ekstremt rask spillestil, der skuespillerne noen ganger kommer nesten bakpå sine tekstlinjer, og der vi ikke rekker å fange hva de tenker eller føler bak det de sier. Noen steder er vi nærmest realisme, andre steder er vi på teater i teatret, mens noen scener stiliseres. Det siste er effektivt, den avsluttende fektescenen etterlater meg med et ønske om heller å ha sett mer av det scenespråket i denne oppsetningen.

Men Aksel Hennie i tittelrollen fanger tanke og interesse, og da særlig i sine monologer, der gis vi tid til å bli med på ordenes ferd. Hennie bruker Shakespeares tekst til å tenke med, og vi tenker med ham. En einstøing, lite glad i livet, et allerede plaget menneske brakt i en umulig situasjon: hans Hamlets beskrivelse av hvordan bare frykten for hva som kommer etterpå kan holde menneskene fra selvmordet, sitter kaldt i ryggen.

Ny innsikt

Øyvind Bergs oversettelse treffer nettopp en barokk folkelighet i humor, og i dialogene passer lekenhet i retorikken Hennie riktig godt.

FANGER INTERESSE: Aksel Hennie gjør god figur i tittelrollen, særlig i sine monologer. Foto: JOHN HUGHES / OSLO NYE TEATER
FANGER INTERESSE: Aksel Hennie gjør god figur i tittelrollen, særlig i sine monologer. Foto: JOHN HUGHES / OSLO NYE TEATER Vis mer

På det beste hører vi kjente ord på nye måter, her har Kiønig og Hennie løsninger som gir ny innsikt i kjent stoff. Ingjerd Egeberg har fint nærvær som mor Gertrude. Anders Hatlo gjør en klar karakter av sin prektig-pertentlige far Polonius, mens Line Heie Hallem er intens som Ofelia.

Men så blir de andre skikkelsene diffuse, litt for pregløse mennesker med hastverk. Det er vanskelig å si om det skyldes regigrepet eller skuespillernes arbeid, men effekten er en opplevelse av en ujevn Hamlet - en oppsetning som burde kunne blitt bedre enn den er blitt.