Ujevn Hartley

Her kommer den første spillefilmen til Hal Hartley, nesten ti år for seint. Siden den gang har Hartley etablert seg blant svartkledte filmentusiaster og mange andre som en sylskarp observatør av og rapportør om menneskenes viderverdige følelsesliv.

Med filmatiske fulltreffere som «Simple Men», «Trust» og «Amateur» har han rendyrket sin tørre, småpussige, tilsynelatende overforenklete stil. I debutfilmen er han allerede i full gang med sitt forehavende, men her er nivået mildt sagt ujevnt.

For alle dem som har lært å sette pris på Hartleys minimalistiske stil, er det likevel atskillig å glede seg over. Store øyeblikk av heftig dialogsnekkeri avløses av utrolig platte scener med direkte corny skuespilleri.

For dem som våger, her er et kort resymé:

En svartkledt Clint Eastwood-kloning (Robert Burke) kommer hjem til bygda etter å ha sonet det som i bygda er blitt til et massedrap, men som i filmens gang selvfølgelig viser seg å være nesten ingenting.

Han har utdannet seg til mekaniker bak gitteret, og nå søker han jobb hos Vic (Christopher Cooke), hvis tenåringsdatter Audrey (Adrienne Shelley) faller for den tause, svartkledte. Og dett var, stort sett, dett.

Historien er ikke all verden, som du skjønner, men for ihuga Hal Hartley-fans og andre som søker noe utover den slagne landevei, er ikke dette ueffen underholdning.