Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ujevn kraftprestasjon

Mange tror kanskje at Jon Gelius, Bent Stiansen eller Håvard Rem er Arendals store sønn. De er historieløse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er ikke en traust reporter, en fremragende kokk eller en troende poet som rager høyest, det er derimot Norges viktigste industrielle gründer fra forrige århundre, Sam Eyde.

Selv om jeg er både arendalitt og historiker, så ante jeg faktisk ikke at Sam Eyde var fra Arendal. Den smålåtne hjembyen min kunne umulig ha noe med ham å gjøre, bortsett fra å ha blitt beriket med industristedet Eydehavn, noen mil utenfor byens grenser. Der tok jeg altså grundig feil. Ikke at oppvekstbyen hadde så mye med hans storhet å gjøre, men, «de' e' nå noe medd de'», som vi sier der hjemme. Så når historiker Ole Kristian Grimnes' murstein om Eyde kommer meg i hende, en frukt av 11 års hardt arbeid, er det med spenning jeg går til verket.

Mangfoldig mann

Redersønnen Sam Eyde (1866- 940) var ingeniørutdannet fra Tyskland, og arbeidet der i flere år, før han vendte tilbake til Norge. Her drev han sitt eget ingeniørkontor med store offentlige oppdrag innen jernbane- og havneplanlegging.

Etter hvert utvidet Eyde sitt interessefelt, og gikk fra å være offentlig entreprenør til å bli gründer for den nye norske industrien, basert på vannkraft og utenlandsk kapital.

Utallige var de industri-,steder Eyde var med på å bygge opp, Eydehavn, Rjukan, Notodden, Odda, og han ble generaldirektør for Norsk Hydro, fremdeles et norsk flaggskip.

Men Eyde stoppet ikke der. Han ble stortingsrepresentant for Høyre, diplomat i Polen og prøvde seg med industrielt jordbruk i Vestfold. Men da var hans industrielle karriere på hell, og vel så det.

Eyde spredte seg for mye, fungerte ikke som leder av Hydro og mistet etter hvert tillit. De siste årene av hans liv var bitre, og til siste stund kranglet han om sitt eget omdømme.

Sågar utga han i 1939 en selvbiografi, «Mitt liv og mitt livsverk», som gjorde mer skade enn gagn - idet boka grenset til det latterlige i egenkjærlighet.

Detaljenes diktatur

Eyde var sin tids Røkke. Han ville være stor, ha den største båten, bilen, huset. Få St. Olavs orden, nobelprisen og Kristianias vakreste kvinne.

Det psykologiske portrettet av Eyde er noe av den mest spennende lesningen. Her slår Grimnes seg løs, og er tydelig preget av fascinasjon. Det får også den forsiktige forfatter til å gå inn på privatlivet til Eyde, ekteskap, utroskap, elskerinne. Morsom lesning, men altså unntaket.

For dessverre fortaper forfatteren seg altfor mye i Eydes rolle i den andre industrialiseringen. Selvfølgelig helt på sin plass, men disse kapitlene er unødvendig kildenære og detaljerte, pennen tørr. De burde vært kuttet kraftig, i hvert fall for å fange en alminnelig leser. Grimnes slites mellom den populære biografien og fagbiografien, og han klarer ikke å føye disse sammen. Det gjør boka ujevn, både i form og innhold. Dessverre, for her er mye interessant lesning. Et eksempel er det bildet som forfatteren gir av datidas utdannelsesvesen, hvordan latin vek plassen for den moderne realartium. Her settes individet Eyde inn i en større samfunnsutvikling, og den faglige biografien viser sin berettigelse.

Boka er altså solid begrunnet og skrevet, men forfatteren er ikke modig nok, lenge nok. Så også når han velger å se bort fra internasjonal teoribygging på industrifeltet, nok et hinder for flukt over skriften. Men uansett, interessant var det å lese om Arendals største sønn.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!