Ujevn kulisse

Odd W. Surén er en erfaren novellist som nå gir ut sin femte samling siden 1985. Årets bok «Diskrete kulisser» er langt på vei en svært god bok, til tider glimrende. Suréns mannlige jeg-personer opplever livet på observerende avstand, forsiktig og litt trist ser de det gli forbi og forsvinne, med kroppen som en slags «diskret kulisse». Men gjerne med humor, et skjevt, til tider kynisk blikk på tilværelsen og menneskene. Dette fungerer svært godt, bortsett fra de gangene Surén lar analysen tre for sterkt fram, når psykologien blir for tydelig. Andre ganger blir teksten litt løs i fisken, og mister kontakten med fortellingene. Men dette er sjeldne foreteelser.

I novellen «Ferdig» drar jeg-personen i farens begravelse, sammen med sin mor og sin unge sønn. Vart observerer jeg-personen sønnens sårbarhet og morens aldring. Slike trekk går igjen i samlingen, aldring, forandring, sårhet og død. Stemningen i novellene er ofte rolig, ettertenksom og tilbaketrukket.

Men Suréns stemme har også andre valører. For eksempel i novellen «Musene», hvor jeg-personen økende ensomhet illustreres med hans forhold til en økende museinvasjon der han bor. Denne fortellingen glir dessverre over i det absurde når mannen lar naturen gå sin gang, noe som ikke kler historien. Men også denne novellen har fine trekk, som i beskrivelsen av jeg-personens forhold til den slagrammede moren. «I grunnen hadde jeg henne som en hund eller katt, men det nevnte jeg naturligvis ikke.»