TERNINGKAST FIRE: Samspillet mellom den Oscar-nominerte Larson og den ni år gamle Jacob Tremblay er en av «Room»s store styrker, skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST FIRE: Samspillet mellom den Oscar-nominerte Larson og den ni år gamle Jacob Tremblay er en av «Room»s store styrker, skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Ujevn, men minneverdig Oscar-kandidat

«Room»s enkeltelementer er bedre enn helheten, skriver Dagbladets anmelder.

FILM: Det finnes en type film man først og fremst husker fordi de inneholder ett element — en rollefigur, et konsept, et filmatisk grep — som utvider hvordan man tenker på og snakker om film og historiefortelling - hvis da ikke også virkeligheten selv. Og det Lenny Abrahamsons «Room» gjør mer effektivt enn noen annen film jeg kan huske å ha sett, er å smitte sitt publikum med en sitrende uro som speiler hovedpersonens posttraumatiske stresslidelser.

Overgrep Utgangspunktet for filmen er like gruoppvekkende som det er morbid fascinerende: Når historien begynner er det sju år siden Joy (Brie Larson) ble kidnappet og stengt inne et lydisolert skjul i hagen til mannen hun kun refererer til som «Old Nick». Kidnapperen har regelmessig forgrepet seg på henne, og overgrepene har resultert i den fem år gamle sønnen Jack, som aldri har vært utenfor det trange rommet, og som ikke forholder seg til noen andre mennesker enn moren.

Når Joy og Jack snakker om «Room» snakker de om den eneste verdenen Jack kjenner, og sammen har de to utviklet en omfattende kosmologi med utgangspunkt i tak, gulv, fire vegger og et TV-apparat. Dette gir seg utslag i en rekke scener hvor mor tappert holder forsøker å holde motet oppe og gi sønnen en levelig barndom på tross av de groteske omstendighetene. Filmens andre store styrke er da også nettopp samspillet mellom den Oscar-nominerte Larson og den ni år gamle Jacob Tremblay, som med mulig unntak av Sylvester Stallone gjør en bedre jobb enn samtlige skuespillere som i år er nominert til beste mannlige birolle.

Manipulasjon Likevel kommer man ikke unna det faktum at flere av scenene i skjulet framstår som mer enn en smule kalkulerte — et inntrykk som bare forsterkes av den insisterende musikken som henger over filmen som en eim av «korrekt» sentimentalitet. Bruken av Jacks fortellerstemme og hjemmelagde terminologi er et effektivt verdensbyggingsgrep, men etter hvert tipper denne indirekte utmalingen av den lille guttens perverse oppvektstvilkår over i banal emosjonell manipulasjon.

«Room» har en utradisjonell struktur, hvor det som i en ordinær Hollywood-film hadde utgjort tredjeakten finner sted midt i filmen, og det er derfor i andre halvdel at den blir virkelig interessant. For når filmen har spilt ut Hollywood-formelen og fortsatt har tre kvarter igjen, vet man som publikum verken hva man skal forvente eller føle. Og i likhet med hovedpersonene bærer man truslene og begrensningene fra første halvdel med seg helt til rulleteksten dukker opp på lerretet.