Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ujevn Morrison-film

Joda, det er lett å forstå at man, for eksempel i Oslo Kinematografer, kan ha vært skeptisk til å sette opp denne filmen på kino. Nobelprisvinneren Toni Morrisons praktfulle roman, «Beloved», er blitt en svært ujevn film. Og svært lang.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Svært mye er uforløst, noe er regelrett uforståelig, og filmen er minst en time for lang. Men grunntrekkene i historien, og smerten til personene som deltar, framgår.

Men mens historien i romanen er skildret med en poetisk nerve som bidrar til å lette trykket av de grusomhetene som beskrives, blir disse grusomhetene altfor mye i en film som ikke klarer å være verken poetisk eller realistisk.

«Beloved» handler i korthet om slaveflukten fra Kentucky-plantasjen Sweet Home midt på 1800-tallet og ettervirkningene av de grusomme gjerninger som gikk forut for flukten.

Oprah Winfrey, som spiller hovedrollen som den tungt hjemsøkte slavekvinnen Sethe, har fått med seg den effektive Hollywood-regissøren Jonathan Demme («Philadelphia», «Nattsvermeren») og en rekke vel kvalifiserte svarte skuespillere.

Noen av regissør Demmes visuelle innfall er grotesk vakre, det skal innrømmes, men de fleste er bare groteske. Det er som man glemmer at dette tross alt er en film om umistelig kjærlighet.

Mange kritikere har hevet Winfrey opp i skyene for hennes skuespillerinnsats. For vår del tror vi hun er noe av problemet. Hennes spill er sympatisk, men endimensjonalt. Thandie Newton og Kimberley Elise er imidlertid svært gode som «søstrene», Danny Glover uvant følsom som Paul D. og Beah Richards praktfull som gamle bestemor, «Baby Suggs».

Skal du sette av tid til en såpeopera-fri kveld, gå og se «Beloved». Men vær beredt på svært tunge stunder. Og aller helst: Les boka først.